For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Ulmebrann på Vest-Balkan
Når nasjonalistiske pyromaner herjer, er det en dårlig idé å bære bensinkannen for dem. Vestlige politikere, inkludert norske, bør vurdere en betydelig justering av vår politikk i regionen.
Publisert
Sist oppdatert
EU og USAs politikk på Vest-Balkan trekker i dag i feil retning. Våre vestlige diplomater og politikere har valgt å gi de mest destruktive og autokratiske lederne i regionen privilegert stilling som samarbeidspartnere. De lar seg skremme av nasjonalistenes trusler om nye konflikter, og ser ut til å tro at løsningen er å gi etter for deres krav – på tross av at Russlands handlinger de siste årene burde ha lært oss hvor farlig det er å stole på ultranasjonalistiske, korrupte autokrater. I stedet for å gi klar beskjed om at slike trusler er uakseptable, velger diplomatene heller å presse de som ønsker rettsstat og demokrati til å gi opp sine planer. For å «sikre fred og stabilitet». Dette er en unødvendig svak tilnærming fra EU og USA som tross alt utgjør verdens sterkeste politiske og militære blokk. Og det er kontraproduktivt: ettergivenhet oppmuntrer autokratene til å skape nye konflikter, snarere enn til å avslutte de gamle. Faren for nye tiår med tapt utvikling, nye voldelige sammenstøt og i verste fall krig er nå reell.
Dette betyr at også norsk politikk trenger en kursendring. På tross av at førende dokumenter for vår politikk på Vest-Balkan hevder at målet er å styrke demokratiutvikling, rettsstat og euroatlantisk integrasjon, har våre diplomater endt opp i den paradoksale situasjon at de støtter ledere som tramper på disse målsetningene og kritiserer de som lever opp til dem. Dersom politikere og diplomater mener at Norge og Vest-Balkan tjener på at vi har et spesielt godt forhold til regionens mest korrupte og nasjonalistiske aktører, bør de kunne belegge hvilke resultater dette har gitt frem til nå og hvilke konkrete resultater dette samarbeidet forventes å gi i årene som kommer. Vi må unngå at utenrikspolitikk blir en faktafri og ansvarsfri sone for en lukket krets.
Farlig utvikling
Og det haster: utviklingen på Vest-Balkan går nemlig raskt i farlig retning. I Kosovo angrep serbiske demonstranter nylig NATO-soldater med granater og skytevåpen. Tretti soldater ble såret, flere alvorlig. At det ikke gikk menneskeliv tapt, var bare en tilfeldighet. I Bosnia-Hercegovina har lederen for den serbiske delen av landet i flere år jobbet jevnt og trutt for løsrivelse. Planene får en stadig mer konkret form, og nylig ble deler av Bosnias felles lovverk satt til side. I Montenegro har nasjonale spenninger økt dramatisk og landet er i ferd med å forandre kurs i retning Serbia og Russland, vekk fra EU. Serbia, som er regionens nøkkelstat, beveger seg jevnt nedover på indekser over demokrati, pressefrihet og korrupsjon og karakteriseres nå som en delvis autokratisk stat, snarere enn som et demokrati. Landets allmektige president, Aleksandar Vučić, fortsetter å hausse opp nasjonalisme, misbruker landets institusjoner og er forbundet med organisert kriminalitet. Serbiske myndigheter både i Bosnia og Serbia koordinerer tett med Moskva, og den negative utviklingen vi ser i regionen er en gavepakke til Russland.
Likevel er det i praksis Serbias leder Vesten velger å støtte, noe utviklingen i Kosovo vitner om. Uroen nord i landet skyldes at Serbia bruker udemokratiske midler for å hindre at området kommer under Kosovo-myndighetenes kontroll. Kosovo-myndighetene setter nå makt bak kravet om at det er de, og ikke Serbia, som kan utstede bilskilt og dokumenter i Kosovo, at valg skal gjennomføres i henhold til statens regler og at voldsepisoder skal etterforskes. Beograd har svart med demonstrasjoner, boikotter og voldelige angrep. Men Beograds voldsbruk møter bare svake reaksjoner fra vestlige diplomater, i stedet er det Priština som kritiseres. Dette selv om Kosovos myndigheter knapt kan klandres for å forsøke å følge landets lover, og spesielt ikke når det er det internasjonale samfunnet selv som har utformet disse lovene. Kosovo har dessuten noen av Europas mest omfattende minoritetsrettigheter.
Vestens reaksjon på den nylige volden i Kosovo er sjokkerende malplassert. Vestlige diplomater og etterretning er klar over at våpnene som ble brukt i angrepet på NATO-soldatene i Kosovo kom fra Serbia, og at Beograd har betydelig kontroll over voldsmennene. Angrepet må, gitt omfanget, ha vært grundig planlagt på forhånd. Vestlige diplomater og politikere er også fullstendig klar over at disse samme voldsmennene brukes til angrep på journalister og lokale kosovoserbere. Serbiske politistyrker har gått inn i Kosovo og kidnappet tre Kosovo-politimenn og granatangrep mot politi og institusjoner fortsetter. Likevel har det ikke vært et kritisk ord å høre fra Vesten mot det serbiske lederskapet – ulne oppfordringer om å «mane til ro» kan knapt regnes med. Amerikanske diplomater roser tvert imot den serbiske presidenten som en partner og snakker varmt om de felles verdiene serbiske og amerikanske myndigheter deler. De låner sin legitimitet til aktører som har Kinas behandling av uighurene som ideal for minoritetsrettigheter. Kosovos statsminister, derimot kritiseres på det sterkeste, og både USA og EU har innført konkrete sanksjoner mot Kosovo, en sjeldenhet på Vest-Balkan.
Vestlig svakhet i møte med serbisk praksis
Grunnen til EU og USAs raseri, er at de leder en såkalt forhandlingsprosess som skal lede til normalisering av forholdet mellom Kosovo og Serbia, basert på «ideen om gjensidig anerkjennelse». Prosessen er imidlertid problematisk fordi den legger uforholdsmessig vekt på ett tema, nemlig Serbias krav om utvidet serbisk selvstyre i Kosovo. Meglerne hevder at dette vil bedre «lokalt selvstyre» og «integrere kosovoserberne», men dette virker lite sannsynlig. Det vi har sett til nå, tyder på at Beograd snarere vil misbruke en slik institusjon til å sentralisere sin kontroll over kosovo-serberne, det stikk motsatte av hva meglerne påstår vil skje. Derav Kosovo-myndighetenes motstand. Meglerne ser videre ut til å ha glemt at formålet med prosessen er «normalisering sentrert rundt gjensidig anerkjennelse»: de viser ingen tegn til å ville presse Serbia til å gi opp sin nåværende praksis med å motarbeide Kosovos selvstendighet, åpent og i skjul. Marc Weller, en autoritet innen internasjonal rett, har kommet med detaljert kritikk av prosessen og feller hard dom over meglernes tilnærming.
I Bosnia har Milorad Dodik, lederen for landets serbiske del, i en årrekke brutt landets lover: han feirer krigsforbrytelser, jobber aktivt for å oppløse landet han representerer og truer pressefrihet og rettsstat på en rekke vis, alt i tett samarbeid med serbiske og russiske myndigheter og med avgjørende støtte fra Orbans illiberale Ungarn. Likevel utettes han ikke for en brøkdel av kritikken Kosovos myndigheter utsettes for. Dette er paradoksalt, for å si det mildt. Og et tegn på unødvendig vestlig svakhet. Gjennom den såkalte Høyrepresentanten har Vesten store muligheter til å påvirke utviklingen i Bosnia. For eksempel innførte Høyrepresentanten i 2021 et forbud mot å forherlige krigsforbrytere og benekte folkemord. Men ettersom det er de samme politikerne som forherliger krigsforbrytere som også kontrollerer rettsvesenet, blir slike nødvendige lovendringer ikke fulgt opp i praksis. Høyrepresentanten har erklært Dodiks siste separatistiske tiltak som ulovlige, men igjen uten konkrete konsekvenser. Dodik og en rekke andre bosniske politikere er under amerikanske og britiske sanksjoner, men heller ikke disse følges opp. Vestlige diplomater fortsetter ukritisk å behandle Dodik som en reell partner, på tross av at han representerer alt det motsatte av det som er våre erklærte mål for Vest-Balkan. Hvor meningsløse sanksjoner kan være, er våpenhandleren Slobodan Teslić fra Serbia et eksempel på: selv under amerikanske sanksjoner har han de siste årene eksportert våpen for hundrevis av millioner av kroner – nettopp til USA.
Manglende vestlig vilje
I Bosnia samarbeider kroatiske og serbiske nasjonalister tett, bundet sammen av drømmen om «etnisk rene stater». De deler også en hang til korrupsjon, forherligelse av krigsforbrytere og bånd til Moskva. De dominerende kroatiske politikerne har i en årrekke blokkert regjeringsdannelse i den bosnjakisk-kroatiske delen av Bosnia, den såkalte Føderasjonen. Men i stedet for å ta et oppgjør med den kroatiske blokaden, ga den nåværende Høyrepresentanten – en ytterst problematisk figur – dem det de ville: enda sterkere mulighet til å kontrollere regjeringsdannelse i Føderasjonen.
Resultatet av den svake vestlige reaksjonen mot Dodiks separatisme, og støtte til kroatisk nasjonalisme, er at Bosnia i dag kanskje er forbi punktet der landet kan overleve som en fungerende enhetlig stat. Bosnia risikerer å degenerer til tre de facto adskilte regioner styrt av korrupte «småkonger». For Russland vil et slikt område med uavklart status være et perfekt brohode for å stimulere videre politisk og økonomisk korrupsjon i regionen. Europa vil da fortsette å ha problemer på Vest-Balkan i uoverskuelig fremtid. Dersom Vesten ønsker å unngå dette, må de mest destruktive aktørene marginaliseres, ikke gis legitimitet som nå. Sanksjoner må følges opp, og Vesten må nådeløst minne lokal offentlighet og rettsvesen på alle ulovlighetene disse aktørene står bak. Vesten må dessuten ha et større militært nærvær på bakken i Bosnia. Det som først og fremst mangler er vilje. Vilje til å forsvare demokrati og rettsstat i praksis. Uten denne viljen er Vesten dømt til å tape kampen om utviklingen på Vest-Balkan. De destruktive lederne er tålmodige og aksepterer at de bare kan ta små skritt om gangen, men de gir ikke opp sine prosjekter, og uten motstand vil de nå sine mål.
Vučić skaper trøbbel
Nøkkelen til en bedre vestlig politikk på Balkan er økt fokus på hvem som er nøkkelaktørene og hva fakta forteller oss at disse aktørene står for. Alle er enige i at Serbia er nøkkelstaten med president Aleksandar Vučić som den dominerende politikeren. Hva står så Aleksandar Vučić for? Vučić er en ekstrem nasjonalist som reiste rundt i regionen på 90-tallet og pisket opp støtte til Serbias krigføring i nabolandene. I tiårene etter krigen har han jevnlig uttrykt sin fortsatte støtte til Milošević’ politikk og til krigsforbrytere som Ratko Mladić. Som propagandaminister under Kosovo-krigen var Vučić en viktig støttespiller for Milošević og det er utenkelig at han ikke kjente til regimets planer. Han må derfor sees som en aktiv bidragsyter til regimets morderiske politikk. I 1998 stod Vučić bak sin partileder, Vojislav Seselj, som også var minister i regjeringen, mens Seselj truet med å drepe eller fordrive alle albanere fra Kosovo. Vi har all grunn til å tro at Vučić støttet sin regjeringskollega og partileders utsagn, ellers ville han neppe fortsatt som hans lojale adjutant i ti år til. Seselj ble dømt for krigsforbrytelser og sonet 11 år i Haag. Men han er fortsatt en viktig stemme i Serbias offentlighet og tildeles rikelig med tid på myndighetskontrollert TV. For bare noen uker siden, i juni 2023, feiret tre generasjoner Seselj bryllup sammen med tre generasjoner Vučić. Mens de lyttet til sanger som forherliget krigsforbrytere. Når vestlige diplomater tror de får Vučić til å forandre seg ved å fortelle ham om alle fordeler ved EU-tilnærmingen, grenser det til det parodiske. Hvis de ikke kjenner til hans bakgrunn, slik det av og til kan virke som, røper det at de ikke tar jobben sin alvorlig.
Vučić har i dag alvorlige problemer på hjemmebane: hans bånd til organisert kriminalitet blir stadig mer belyst, toppledere fra politi og etterretningstjenesten er avslørt som delaktige i ulovlig cannabisproduksjon, og for noen dager siden ble hans mest lojale støttespiller, etterretningssjef Aleksandar Vulin, satt under amerikanske sanksjoner for delaktighet i våpensmugling, narkotikasmugling og korrupsjon. Samtidig har noen lekket lister som viser hvordan tusenvis av ansatte i det offentlige blir organisert av presidentens parti for å bruke arbeidstiden til troll-virksomhet på internett. I stedet for å gjøre jobbene skattebetalerne betaler dem for. Under slike omstendigheter er det fristende for Vučić å sette i gang dramatiske tiltak i nabolandene. Og gitt de svake og tvetydige signalene fra Vesten, er det mulig at Vučić ser det som fristende å forsøke å etablere de facto kontroll over Nord-Kosovo.
De siste årene har Vestens politikk på Vest-Balkan blitt til en del av problemet, snarere enn en del av løsningen. Vi reagerer ikke på forherligelse av krigsforbrytere eller mot dem som undergraver nabolandene. I stedet for å kreve reell forandring i retning rettsstat og demokrati aksepterer våre utenrikspolitikere og diplomater de lokale nasjonalistledernes premisser om etnisk deling, at mennesker med forskjellig identitet ikke kan leve sammen i samme stat. Denne tilnærmingen har ikke gode resultater å vise til og gjør ny uro mer, ikke mindre, sannsynlig. Da kan vi ikke late som om alt er vel. Nå har utviklingen på Vest-Balkan blitt farlig, og også Norge må vurdere om det trengs en kursendring i vår politikk i regionen.
