Serbia – Putins bestevenn på Balkan?

Russlands angrep på Ukraina og de voldsomme ødeleggelsene vi ser, vekker stort engasjement i Europa, både fra myndigheter og fra vanlige borgere. Men i Serbia er situasjonen annerledes. Det var bare så vidt EUs diplomater greide å presse Beograd til å støtte FN-resolusjonen som fordømte invasjonen, og på hjemmebane fortsetter myndighetene å forsvare sine tette bånd til Russland. I myndighetskontrollert presse dominerer et pro-russisk narrativ og direkte russisk propaganda. Nylig kunne forsiden av en statseid avis fortelle: «CIA har utviklet virus som bare rammer slavere». Det har vært store demonstrasjoner i Beograd også, men disse har vært til støtte for Russland og Russlands krig mot Ukraina. Det dukker opp Z-graffiti på veggene, og butikker har begynt å selge T-skjorter med slagord som «Mariupol – bomb i vei, brødre».

Hvorfor er det nødvendig å vie oppmerksomhet til Serbias avvikende – for et land som hevder å være på vei inn i EU – posisjon i dette spørsmålet? Av to grunner: Den første er at Serbias utenrikspolitiske positur henger sammen med landets fortsatte nasjonalistiske ambisjoner i regionen. Prosjektet som på 90-tallet ble betegnet som «Stor-Serbia» ble aldri forkastet, og fremmes i dag under navnet «Den serbiske verden». Den andre grunnen er at Serbia, under president Aleksandar Vučić, har utviklet seg til et autokrati. Og når autokrater søker sammen og støtter hverandre, utgjør de en fare for demokratiske land og for de liberale og demokratiske verdiene som de bygger på.

En dominerende bestevenn

Serbiske og russiske myndigheter tyr til tilsvarende, udemokratiske virkemidler for å håndtere motstand. De siste årene har vi sett Serbia «lære» av Russland. Blant annet har myndighetene brukt «finansiell kontroll» og kreativ lovgivning for å ta kontroll over og kvele kritiske NGOer og media. Serbiske myndigheter fremhever sitt «sikkerhetssamarbeid» med Russland, og bare i perioden mai-desember 2021 besøkte Serbias innenriks- og politiminister Moskva tre ganger. Alle gangene for å møte sekretæren i Russlands føderale sikkerhetsråd, Nikolaj Patrusjev, en viktig figur i kretsen rundt Putin. Dette var neppe høflighetsvisitter, snarere arbeidsmøter der reelle saker ble behandlet. Etter det siste møtet fulgte en erklæring om at Russland og Serbia sammen skulle «kjempe mot fargerevolusjoner» som «enkelte maktsentra bruker for å undergrave lands selvstendighet under dekke av å kjempe for demokrati». I realiteten er denne erklæringen et dårlig tilslørt angrep på Vesten, og et forsvar for kamp mot meningsmotstandere med udemokratiske virkemidler. Det kommer derfor ikke som noen overraskelse at en russisk opposisjonspolitiker nylig anklaget serbisk etterretning for å ha avlyttet russere og overlevert materialet til Kreml. Patrusjev skulle etter planen ha besøkt Beograd få dager etter at Russland gikk inn i Ukraina, men dette møtet ble avlyst. Det er likevel interessant at en russisk nøkkelfigur planla å sette av tid til Balkan på det tidspunktet. Man kan se dette som en indikasjon på at regionen spiller en betydelig rolle i Russlands utenrikspolitiske planer.

Kremls interesse for Serbia blir enda tydeligere når man ser hvordan de sikrer seg mot mulige politiske omskiftninger. Kreml støtter nemlig ikke bare dagens myndigheter, men også opposisjonen. Den viktigste opposisjonspolitikeren i Serbia, Dragan Djilas, er støttespiller for og bestevenn med lederen av en pro-russisk organisasjon. I tillegg kommer en rekke høyreekstreme partier som ikke har stort annet i sine programmer enn «det nasjonale spørsmål» og støtte til Russland. Serbiske myndigheter kan derfor presses: Ved uenighet kan Kreml alltid minne om at de kan prioritere støtten til «reservelaget».

Russland tilbyr Serbia «sikkerhetssamarbeid», tilgang til stadig nye og mer avanserte våpensystemer, og ikke minst billig energi. Men hva får Russland igjen for sin støtte til Serbia? Russland har de siste årene hatt stor suksess med tiltak som skaper politisk splid i Europa og USA, gjennom propaganda, mediemanipulasjon og skjult støtte til ekstreme høyre- og venstrepartier. Et høyt spenningsnivå på Balkan fratar EU spesielt og Vesten generelt potensielle suksesshistorier og konsumerer utenrikspolitisk energi som burde blitt brukt andre steder. Dette koster heller ikke Russland all verden: Ved å utnytte Serbias egne regionale ambisjoner, kan Russland opprettholde spenning og uro på en billig måte. Det er dette samvirket som gjør at Russlands og Serbias aktiviteter i regionen må sees på under ett.

Et langvarig samarbeid

Serbias destabiliserende virksomhet i nabolandene har pågått jevnt og trutt siden Milosevic-tiden, men har økt i styrke de siste årene. For tre år siden vedtok Serbias nasjonalforsamling en «nasjonal sikkerhetsstrategi», som krever forsvar av serbere «hvor enn de bor». Og Serbias innenriksminister, Aleksandar Vulin, er stadig mer høylytt i sitt krav om at alle serbere i regionen må leve i én, felles stat. Russlands støtte til denne politikken går tilbake til 1990-tallet, mens den aktive inngripenen ser ut til å ha økt betraktelig etter 2014. Det er viktig å ha in mente hvor langvarig og konstant samarbeidet om dette prosjektet har vært, på tross av serbiske lederes løfter om det motsatte – godt naboskap og regional forsoning – i møte med EU-politikere. Dette leder til spørsmålet om det er realistisk å forvente at de som har fremmet et nasjonalistisk og autokratisk prosjekt gjennom årtier, plutselig skal få nye holdninger og nye ønsker.

Operasjoner i Bosnia

Serbiske nasjonalister snakker mye om Kosovo, men Serbia har for øyeblikket begrensede muligheter til å gjennomføre tiltak der, fordi NATO-styrker har ansvaret for sikkerheten og 90 prosent av befolkningen uansett vil yte motstand. Bosnia-Hercegovina og Montenegro derimot, er sårbare. I Bosnia er den ene delen av landet allerede totalt serbisk-dominert, og i Montenegro har serbiske nasjonalister hatt overtaket i det politiske liv siden 2019.

I 2014 dukket det uventet opp en gruppe kosakker i Bosnias serbisk-styrte entitet, «Republika Srpska» (RS), for å yte til støtte til Milorad Dodik, entitetens viktigste politiker og forkjemper for Bosnias oppløsning. Organisator var den russiske oligarken Konstantin Malofejev, kjent for sin rolle i Ukraina og som mellommann når Kreml finansierer europeiske høyrepolitikere. Ifølge hackede e-poster, var ønsket fra russisk side at Dodik skulle vinne nødvendige valg, erklære RS som selvstendig og om mulig slå entiteten sammen med Serbia.

I de påfølgende årene kan vi se hvordan Russland, RS og Serbia kontinuerlig har jobbet videre med dette samme prosjektet: I 2016 og 2017 dukket en ultra-nasjonalistisk, russisk-støttet paramilitær gruppe opp i RS-hovedstadens gater og i RS-parlamentet. En avdeling av den russiske motorsykkelklubben «Nattulvene», et kjent Kreml-redskap, ble etablert med støtte fra RS-regjeringen. RS har omgjort deler av politistyrkene sine til en militærlignende organisasjon og høsten 2021 startet Dodik en fornyet kampanje for å løsrive RS fra staten Bosnia-Hercegovina. Dette inkluderer en formell prosess for at entiteten skal få sitt eget rettsvesen og eget forsvar. Mulige internasjonale reaksjoner ble testet ut ved umiddelbart å vedta lover om parallelle institusjoner på felt som medisininnkjøp og sivilforsvar. Hele tiden har Dodik vært i kontakt med russiske myndigheter på høyeste nivå: Han møtte Putin i Moskva så sent som i desember 2021 og snakket med Lavrov i februar i år. Økonomien i Bosnias serbisk-styrte entitet er totalt skakkjørt, og det det kan se ut som om Dodik nå ikke ser noe annen utvei for å beskytte sin stilling enn å fortsette det populistiske løsrivelses-prosjektet. I så fall er det bare et spørsmål om tid før vi får en alvorlig krise i Bosnia, inkludert fysiske sammenstøt mellom politistyrker lojale mot henholdsvis bosniske statlige myndigheter og RS-myndighetene.

Det er vanskelig å tenke seg at tidspunktet for den siste løsrivelses-offensiven i Bosnia ikke henger sammen med Russlands planer i Ukraina. Serbiske ledere, enten de er i Beograd eller i RS, har neppe valgt tidspunkt for denne kampanjen uten å koordinere med Moskva. Russland ser ut til å ha forventet et raskt overtak i Ukraina og svak motstand fra et splittet Vesten. Det intense samarbeidet i månedene før krigen i Ukraina tyder på at Russland og deres støttespillere hadde planlagt å utnytte situasjonen til å presse på enda hardere på Balkan. På tross av tilbakeslag for Russland bør vi likevel ikke bli overrasket om det skjer en snarlig utvikling i Bosnia som gjør at deler av Europas oppmerksomhet må rettes mot situasjonen der, på bekostning av støtte til Ukraina.

Vesten har i teorien brukbare redskap for å sikre stabilitet i Bosnia, blant annet den EU-ledede fredsbevarende styrken ALTHEA. Styrkens mandat må imidlertid godkjennes i FNs sikkerhetsråd, og Russland kan legge ned veto når mandatet skal fornyes i høst. Slik situasjonen er i regionen, må Vesten ha et reelt nærvær på bakken i Bosnia. EU og NATO må derfor sørge for å ha planene klare for et alternativt mandat. De bør også være rede til å forsterke styrken, som i dag er på beskjedne 1100 mann.

Operasjoner i Montenegro

I Montenegro har vi sett samme økning i russisk aktivitet som i Bosnia. I 2015 og 2016 valfartet montenegrinske politikere til Moskva, og snart fulgte store demonstrasjoner mot den pro-vestlige regjeringen og Montenegros kommende NATO-medlemskap. I 2016 fulgte forsøk på statskupp. Den etterfølgende rettsprosessen gir sterke grunner til å konkludere med at russisk militær etterretning og «pensjonerte» serbiske offiserer sto bak, i samarbeid med lokale politikere.

Kuppforsøket feilet, men den videre utviklingen gir grunn til å anta at kreftene bak bare så på nederlaget som et tapt slag, ikke en tapt krig. I 2019 startet nemlig en serie store demonstrasjoner ledet av Serbias ortodokse kirke, som er ekstremt pro-russisk. Dette bidro til at en koalisjon dominert av pro-serbiske/pro-russiske krefter kunne danne regjering. Et lite vippeparti sikrer den pro-vestlige utenriks- og sikkerhetspolitiske linjen Montenegro har fulgt frem til i dag, men det er stor usikkerhet knyttet til dette partiets evner og egentlige mål.

Serbisk myndighetskontrollert presse fortsetter ufortrødent å fornekte montenegrinsk identitet og landets egne ortodokse kirke – akkurat slik Russland fornekter ukrainsk identitet og den ukrainske ortodokse kirke. Serbia fremstiller kampen om makten i Montenegro som en «eksistensiell» kamp, og i 2021 grep serbiske myndigheter direkte inn i et viktig montenegrinsk lokalvalg. De pro-serbiske kreftene har for tiden initiativet og ingenting tyder på at de har tenkt å gi seg. Det kan derfor ikke tas for gitt at Montenegro vil makte å opprettholde den pro-vestlige politikken landet har ført til nå. Skal vi ta de ledende politikerne på ordet – og det bør vi absolutt gjøre – kan vi ikke utelukke at de på sikt vil forsøke å melde landet ut av NATO. Det voldsomme fokuset på identitet som politikkens eneste tema har uansett skapt en voldsom polarisering, og det er økende fare i året som kommer for voldelige sammenstøt mellom politiske motstandere. I denne sammenheng er det spesielt urovekkende at den serbiske kirkes leder i landet, metropolitt Joanikije, anklager sine motstandere for å ha planer om å «gjøre Montenegro til et nytt Ukraina».

Pro-europeisk vending eller fortsatt regional destabilisering?

Gitt Russlands store problemer i Ukraina og Vestens samlede fordømmelse av krigen, vil Serbias ledere i tiden som kommer hevde at de orienterer seg vestover, mot EU. Dette er et kjent mønster i serbisk politikk: Politikere med tretti års fartstid som anti-demokratiske nasjonalister sier til EU det EU-politikerne ønsker å høre, samtidig som de fortsetter å støtte seg på det nasjonalistiske prosjektet på hjemmebane. Resultatet til nå er klart: synkende EU-støtte i befolkningen, samtidig som Serbia beveger seg nedover på en rekke demokrati-indekser. Inntil vi ser at statseide medier faktisk slutter å spy ut nasjonalistisk og anti-vestlig propaganda, og inntil myndighetene begynner å fordømme – i stedet for å forherlige – dømte krigsforbrytere, er det liten grunn til å ta serbiske myndigheter på ordet. Og inntil vi ser i praksis at media, rettsvesen og institusjoner i Serbia får lov til å jobbe uavhengig, er det like liten grunn til å tro at myndighetene har gitt avkall på dagens autokratiske styresett.

Det serbisk-russiske vennskapet kan ikke vises like åpent som før, men det felles nasjonalistiske prosjektet består. Og med det, faren for videre konflikt i regionen.