For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Artikkelen ble opprinnelig publisert på Minervas nettside høsten 2019.
Det er vanskelig å få en sak tatt opp igjen. Og å få den gjenopptatt som følge av en ny vurdering av substansen i saken, er enda vanskeligere: En gjennomgang NRK gjorde i 2016 viste at bare én av fem saker gjenåpnes på grunnlag av nye bevis. Gjenopptakelseskommisjonen ble opprettet i 2004 etter et Stortingsvedtak, blant annet som følge av Bjugn-saken og Liland-saken. Før 2004 ble eventuelle gjenåpninger bestemt av domstolen.
Kommisjonen har varslet en avgjørelse den 11. eller 12. desember i en av Norges aller mest omtalte drapssaker: Baneheia-saken. Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen ble begge dømt for ugjerningene. Andersen tilsto. Kristiansen har hele tiden hevdet sin uskyld. Andersen har sonet ferdig. Kristiansen soner fortsatt sin forvaringsdom på Ila.
Etter at jeg skrev kronikken «Tok vi feil?» om Baneheia-saken i VG for to år siden, har jeg forsøkt å svare på mitt eget spørsmål. Jeg har ennå ikke konkludert. Jeg har lest mange av de viktigste dokumentene i saken – men det er 10 000 av dem, så jeg skal innrømme at jeg ikke har rukket alt. Dessuten er jeg ikke jurist.
Likevel deltar jeg i en podkast om Baneheia i disse dager, selv om jeg er innforstått med at fornyet fokus på saken er en stor belastning for de pårørende.
Min rolle i den sammenhengen er å peke på de feilene jeg bestemt mener politi og påtalemyndigheten har gjort. For hvis vi sammenligner politiet og påtalemyndighetens arbeid i Baneheia-saken med andre kjente saker der det ble begått alvorlige justisfeil, ser vi dessverre flere likheter. I seg selv er det selvsagt ikke noe bevis for Viggo Kristiansens uskyld. Men det gjør det ekstra relevant for rettsvesenet ikke bare å se nærmere på denne opprivende saken, men også å forsøke å trekke videre lærdommer.
Det er lett å forstå at mange ønsker å bli ferdig med Baneheia-saken. Samfunnet er heller ikke tjent med et system med uendelige ankemuligheter. Det er i dette perspektivet jeg tror mange ser Baneheia-saken. Det er forståelig. Samtidig er jeg redd for at rettsvesenet kanskje nettopp derfor ender med å avvise nok en mulig justismordsak, simpelthen fordi man stoler for mye på tidligere avgjørelser.
Det er avgjørelser jeg mener bar preg av bekreftelsesfeller og tunnelsyn; manglende bevis eller nøytralisering av tekniske bevis; og svært uheldige avhørsteknikker – og det er på mange måter den første feilen som fører til de to neste. Disse tre momentene er også de samme som bidro til justisfeil i andre store straffesaker der politi og påtalemyndighet sto overfor svært alvorlige saker og stort oppklaringspress – som Fritz Moen-saken, Thomas Quick-saken, Stein Inge Johannesen-saken, Per Liland-saken og Birgitte-saken.
Mitt anliggende er derfor å vekke journalisters og juristers nysgjerrighet ved å sammenligne Baneheia-saken med flere store saker der justisfeilene florerte, men som vi klarte å rette opp til slutt. Blant annet takket være nettopp journalister og jurister som turte, orket, og til slutt fikk gjenopptatt saker: Ære være Tore Sandberg.
Noen grunnleggende fellestrekk finnes ved flere av sakene der denne type justisfeil oppstår: Det er oppsiktsvekkende forbrytelser, som skaper både et nasjonalt traume og en moralsk panikk. Nettopp slik var situasjonen i etterkant av Baneheia-drapene. Presset på politiet for å få tak i gjerningsmannen var også stort. Da Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen ble arrestert, er det ingen overdrivelse å si at det parallelt utviklet seg en form for moralsk panikk, spesielt mot monsteret Kristiansen.
For de helt uinnvidde: Kristiansen er dømt, uten at noen tekniske bevis plasserer ham på åstedet. Men kameraten, Jan Helge Andersen, forklarte at de to utførte de grusomme forbrytelsene sammen. Kristiansen er dømt til tross for at det sikreste tekniske beviset som faktisk finnes – mobilbeviset – med stor sannsynlighet plasserer ham et helt annet sted enn på åstedet, da ugjerningen fant sted. Dette bekreftet to sakkyndige rapporter under ankesaken, og nye gjennomganger av de samme rapportene.
Hvorfor ble han likevel dømt?
Et svært usikkert DNA-spor (som etter moderne analyser og vurderinger er vurdert ugyldig som bevis i straffesaker) ble brukt for å «bevise» at det var to gjerningsmenn. Som førsteamanuensis Frode Helmich Pedersen, leder for forskningsprosjektet «Strafferettens fortellinger», viser i en fagartikkel i tidsskriftet Retfærd fra 2017, var det selve premisset for dommen. Sammen med tilståelsen til Andersen, vitneutsagn, Kristiansens påståtte seksuelle avvik, og tidligere seksuelle overgrep utgjorde DNA-sporet de viktigste argumentene for skyld, og dermed en forklaring på domfellelse i to rettsinstanser. Jeg kommer tilbake til DNA-sporet, men vi kan foreløpig merke oss at dette premisset gjennomsyret både politiets arbeid og rettens vurderinger på en måte som kan ha skapt et tunnelsyn.
Kraften i dette premisset viser seg i måten sakens øvrige bevis ble håndtert på. Det tydeligste eksempelet på dette er det tekniske mobil-beviset – rett og slett fordi alle forsøk på å forklare det er ekstremt mye dårligere og mindre troverdig enn den enkleste forklaringen – nemlig at Kristiansen ikke var på åstedet.
Enkelt forklart viser trafikken til Kristiansens mobil at den – i hele tidsrommet retten mener ugjerningen fant sted – var koblet opp til en basestasjon (EG_A) som ikke dekket åstedet. Det var tekstmeldinger både inn og ut fra telefonen flere ganger i løpet av dette tidsrommet. Og siden ingen seriøst har forsøkt å inkludere en tredjeperson i ugjerningene, står dette beviset i sterk kontrast til sakens hovedbevis: Andersens forklaring. Det var mobildekning på åstedet, men da kobles mobilen til en av seks andre basestasjoner som har god dekning i området. Det er verdt å merke seg at mobil-beviset er helt i tråd med Kristiansens egen forklaring om at han var hjemme: Basestasjonen er rett ved hjemmet.
Med dagens kunnskap om basestasjoner må mobil-beviset langt på vei kunne betraktes som et utelukkelsesbevis. Etter at Bjørn Olav Jahr ga ut sin bok Drapene i Baneheia – to historier, en sannhet i 2017, og vi fikk bred innsikt i saken, er det meg bekjent heller ikke gjort et eneste seriøst forsøk på å motbevise kraften i mobilbeviset, utover å henvise til at det «ble behandlet grundig i retten».
Som Pedersen viser i sin artikkel, er det en nærmest en karikert beskrivelse. Mobilbruken og Telenors trafikkdata kom svært sent inn i første rettssak, og i dommen blir dette ikke forklart skikkelig. Fra dommen i byretten leser vi:
«Det er for retten ikke mulig å fastslå endelig hva som har skjedd med hensyn til Kristiansens mobiltelefonbruk. (...) Ut fra bevisførselen finner retten likevel ikke at den mobiltelefonbruk som har vært endrer på vurderingen av de øvrige bevisene (...)»
Hovedgrunnen til at det for retten «ikke er mulig å fastslå», er at mobilbruken strider mot selve hovedfortellingen i dommen – nemlig Jan Helge Andersens forklaring. Byrettens forsøk på å forklare dette er analysert vitenskapelig av Frode H. Pedersen, som slår fast at mangel på troverdig forklaring gjør at dommen ikke oppfyller beviskravet.
Det er grunn til å tro at også påtalemyndigheten skjønte dette allerede i 2001, forut for ankesaken. Mobilbeviset og rapporten til Telenor ble derfor forsøkt nøytralisert i lagmannsretten. Det gjorde politi og påtalemyndighet på samme måte som i flere tidligere saker der etterfølgende granskning har konstatert såkalt tunnelsyn: De lente seg på at det nesten alltid finnes en teoretisk usikkerhet, som få sakkyndige vil tørre å utelukke.
Politiet fikk bestilt en ny rapport om mobiltrafikken fra selskapet Teleplan i forkant av ankesaken i Lagmansretten. Politiet tvilte naturligvis på Telenors vitneutsagn om tele-trafikken fordi det umuliggjorde deres hovedteori. Teleplan-rapporten viste imidlertid det samme som den rapporten Telenor hadde laget: På åstedet var det ikke mulig å få kontakt med den basestasjonen (EG_A) som Kristiansens mobiltelefon beviselige var koblet opp mot den perioden drapene skal ha skjedd.
Men forskjellen på dekningsdirektør Bjørn Amundsen i Telenor og seniorkonsulent i Teleplan Inge Schøyen var at sistnevnte i sin rapport, og på direkte spørsmål fra aktor, ikke turte å utelukke at det – til tross for alle målinger – kunne ha vært dekning på stedet fra EG_A, på selve drapsdagen. Dette forbeholdet støttes ikke faglig på noen måte, hverken i rapporten eller andre steder. Det har en ny sakkyndig-gjennomgang av de to rapportene (som ligger som vedlegg til gjenopptakelsesbegjæringen) vist.
Pedersen skriver i sin artikkel at Schøyens kommentar måtte være en slags henvisning til den teoretiske tvilen som alltid vil være til stede ved slike beviser. Denne teoretiske tvilen ble etter alt å dømme «helt avgjørende for at juryen kunne tillate seg å se bort fra mobilbeviset under vurderingen av skyldspørsmålet».
Dette bekrefter langt på vei et av jurymedlemmene fra Lagmannsretten. Bjørn Olav Jahr intervjuer i sin bok jurymedlem Thor Løvljomås, som allerede i etterkant av ankesaken hadde uttalt seg om den tvilen som eksisterte i juryen – «..men at denne (tvilen) ble ryddet til side da man fikk klarhet i at det kunne være mobildekning på åstedet gjennom den basestasjonen Viggo var tilknyttet drapskvelden» (side 355).
Når påtalemyndigheten i samspill med sakkyndige «nøytraliserer» gode bevis, betyr det at de for eksempel stiller ledende spørsmål til et vitne, som ikke tør «å utelukke» noe. Det skjer gjerne i saker der de er så sikre på at de har rett mann, at de egentlig ikke trenger å gjøre annet enn å få bekreftet at det kan være slik de tror de allerede vet at det er. Da tar de gjerne nøytral informasjon til inntekt for eget syn, samtidig som de bortforklarer informasjon som tyder på det motsatte.
Alt dette innebærer selvsagt ikke at det må ha skjedd et justismord. Men i flere kjente straffesaker som vi i dag kjenner som justismord, er det nettopp det som har skjedd: Politiets overbevisning om skyld har vært så sterk at bekreftelsesfellene har dominert informasjonsinnsamlingen. Og uskyldige er blitt dømt. Jeg skal vise eksempler på to saker som oppviser lignende mekanismer som vi ser i Baneheia-saken.
Det kanskje mest kjente justismordet i norsk historie er Fritz Moen-saken. Fritz Moen kom i politiets søkelys i to uoppklarte drapssaker i Trondheim på slutten av 70-tallet, etter blotting og mistenkelig oppførsel. Moen ble avhørt for drapene på Torunn Finstad og Sigrid Heggeheim, og etter intense avhør vekslet han på å tilstå og nekte for drapene. Moen var nesten døv og lam i høyre arm.
Med bakgrunn i de vaklende tilståelsene ble Moen til slutt dømt for begge drapene. For det fikk han 20 års fengsel og 10 års sikring. Sakene ble forsøkt gjenopptatt, men uten hell i starten. Påtalemyndigheten sto på sitt. Ikke bare det, politiet etterforsket videre i forbindelse med gjenopptakelsen i januar, 2000 og kunne vise til at flere øyenvitner kunne bekrefte det politiet mente i 1981. Å lese granskningsrapporten på dette punktet er skremmende. Under nye avhør fikk politiet vitner til å huske bedre enn hva de gjorde 20 år tidligere(!).
Etterpåklokskapens lys er alltid klarere enn samtidens. Like fullt: når vi vet det vi vet i dag, er det vanskelig å fatte at Fritz Moen først kunne bli dømt, og at dommene så ble opprettholdt. For i Sigrid-saken hadde han både alibi og en annen blodtype enn den som var påvist i sæd-/blodprøver i offeret. Det hjalp ikke at forsvarerne til Moen og journalist Tore Sandberg kunne vise til – i realiteten – to utelukkelsesbevis. Domfellelsene ble opprettholdt – gang på gang.
Hvorfor?
Både granskningsutvalget fra 2007 (NOU 2007:7) og Asbjørn Rachlews doktoravhandling om justisfeil i politiet peker på at bekreftelsesfeller og nøytralisering av utelukkelsesbevisene sto helt sentralt.
I NOUen står det blant annet at Moens «forklaringer til politiet var preget av at det skjedde en viss progresjon fra dag til dag; forklaringene ble stadig mer forenlige med de tekniske funn.» Noen sider senere kan vi lese at «[p]olitiets mistanke hadde (...) sammenheng med at man var overbevist om at Moen hadde drept Torunn Finstad. Dette førte til at politiets etterforskning i Sigrid-saken etter utvalgets oppfatning til en viss grad ble styrt av teorien om at Moen var drapsmannen.»
Dette kalles tunnelsyn eller bekreftelsesfeller. Det skjer som regel allerede ved at hovedhypotesen legges til grunn i avhøret – som den gangen ikke var en fri forklaring – og at andre hypoteser ikke testes. Man søker heller etter informasjon som bekrefter det man tror mest på.
Så i 1981 ble Fritz Moen tiltalt for drap og voldtektsforsøk, som jo var i samsvar med tilståelsen, men i strid med funnene på åstedet. Funnene talte for en fullbyrdet voldtekt, og at voldtektsmannen ikke kunne være Moen. Alibi hadde han også. Han var i Sælbu da Torunn ble drept. Derfor endret politiet drapstidspunktet til dagen etter. Da var Fritz tilbake i Trondheim.
Men i tillegg til at avhørene var preget av en ensporet tanke om å få bekreftet mistanken, og dermed få Moen til å tilstå, klarte politiet også å nøytralisere disse to utelukkelsesbevisene.
Alibiet ble borte ved å lede og presse vitner til å endre forklaring. De nye vitneforklaringene passet påtalemyndighetens godt etablerte oppfatning av skyldspørsmålet, så justisfeilene forplantet seg videre uten reell kontroll i form av kritisk bevisvurdering. Vitnet som var viktig for å sette drapstidspunktet – og som dermed ga Moen alibi – ble blant annet truet med anmeldelse for falsk forklaring, fordi politiet mente hun måtte ha hørt feil. Ett år og tre måneder etter sin første forklaring, ble hun usikker.
Blodtypen var ikke forenelig med Moens, så politiet ba om en tilleggsuttalelse fra sakkyndig, prosektor Halldis Lie. Kunne kanskje det biologiske materialet fra åstedet kunne ha blitt utsatt for bakterier? Det ville gi en teoretisk åpning for at Fritz Moen kunne være drapsmannen. Og det skjedde ved at Lie – på ledende spørsmål – måtte svare på om hun kunne utelukke den teoretiske muligheten. Det ville hun ikke.
Prosektor Lie ga bekreftelsen myndighetene hadde håpet på. I sin tilleggserklæring skriver Lie:
«I Sigridsaken er det påvist substans av blod type A i vaginalsekretet. Det er derfor mest sannsynlig at den påviste sæd stammer fra en person av blodtype A-utskiller, men det kan ikke utelukkes at den påviste substans skyldes bakterier og at gjerningsmannens blodtype derfor er ukjent.»
Dermed hadde politiet under påtalemyndighetens ledelse klart både å justere drapstidspunktet (vitne ble usikker) og å nøytralisere det biologiske beviset (kan ikke utelukke). Moen kunne dømmes.
I sin doktoravhandling om justisfeil reiser den erfarne drapsetterforskeren Asbjørn Rachlew et sentralt poeng: Ledende spørsmål til sakkyndige er like skumle som i avhørsrommet. Sakkyndig Schøyen i Baneheia-saken og sakkyndig Lie i Fritz Moen-saken har på sett og vis like roller. Deres sakkyndige rapporter støtter utelukkelsesbeviset, men deres tilleggskommentarer – kan ikke utelukke – er med på å så tvil, og til slutt nøytralisere gode utelukkelsesbevis.
Granskningsutvalget i Moen-saken kritiserer den sakkyndige tilleggserklæringen, og mener den er grunnen til at påtalemyndigheten valgte å ta ut tiltale, og ikke var mer kritiske til Moens falske tilståelse.
Jeg ser klare paralleller i saken mot Kristiansen hvor Teleplan-Schøyens vitneprov ble brukt på samme måte, og er medvirkende til at politi og påtalemyndighet valgte å se bort fra mobil-sporet, og ikke var mer kritiske til Andersens forklaringer.
Schøyen er nok også bekymret for det selv. Han uttalte til Dagbladet i juli 2016: «Hvis min rapport og vitnemål i retten har blitt tillagt vekt for å dømme Kristiansen, så er jeg redd for at rettens aktører kan ha misforstått».
I Moen-saken fantes det to potensielle utelukkelsesbevis. I Baneheia-saken er det nevnte mobilbeviset det mest omtalte, selv om moren til Kristiansen også ga ham alibi. Det valgte retten å ikke vektlegge. De mente det ikke var tilstrekkelig. Hun sa hun hørte ham.
Også i straffesaken mot Stein Inge Johannesen ble det nødvendig å nøytralisere tekniske bevis for å opprettholde mistanken og siktelsen mot den personen politiet mente hadde begått et drap. Denne saken er kanskje mindre kjent enn de øvrige sakene omtalt her, og endte heller ikke i et fullbyrdet justismord: Feilene ble oppdaget før saken kom til retten. Men gjennom en lang varetektsfengsling gikk etterforskningen i de samme bekreftelsesfellene som førte til nøytralisering av tekniske bevis.
Kort fortalt er historien slik: Johannesen sto tiltalt for et drap i Oslos rusmiljø og satt varetektsfengslet i 6 måneder i påvente av en rettssak som ble berammet av Riksadvokaten etter deres vurdering av bevisene. Og husk: påtalemyndigheten i Norge skal – på ordre fra riksadvokaten – ikke ta ut tiltale med mindre (a) de er overbevist om mistenktes skyld og (b) at de kan bevise skylden i retten.
Politiets viktigste bevis i saken var et vitne som hadde sett Johannesen komme ut fra den dreptes leilighet «tilgriset med blod». Så skal hun ha ringt en venn rett etter denne sikre observasjonen. Undersøkelser av mobil-aktiviteten viste imidlertid at den påståtte samtalen ifølge Telenors opplysninger ikke hadde funnet sted. Det passet politiet svært dårlig. Troverdigheten til dette vitnet var helt avgjørende for politiet, og disse nye opplysningene svekket deres sak. Rachlew skriver i sin avhandling om politiets handlemåte i denne saken:
«I tråd med forskningsbasert kunnskap, som viser at mennesket har en tendens til å bortforklare motstridende informasjon, tok de kontakt med teleselskapet og stilte det ledende spørsmålet som også preget store deler av etterforskningen mot Fritz Moen: Kan det tenkes / kan det utelukkes at / kan en se bort ifra muligheten for (eller lignende)... at vitnet kan ha foretatt denne samtalen, uten at den slo inn på basestasjonene i området? Teleselskapet svarte at det eksisterer en teknisk mulighet, og at det således ikke kunne utelukkes. Ved å «nøytralisere» informasjonen opprettholdt politiet sin teori».
Likheten mellom nøytraliseringen i Moen-saken, Baneheia-saken og Johannesen-saken er slående.
I Baneheia-saken fantes et annet teknisk bevis, som burde vært nøytralt (om ikke nøytralisert) i rettssaken – men som i stedet ble avgjørende både for hvordan saken ble forstått og for dommen. Kanskje var det vanskeligere å oppdage som en bekreftelsesfeil – for det var hverken et utelukkelsesbevis eller et fellende bevis. La oss se litt nærmere på DNA-beviset.
Byretten skriver i sin dom:
«..man foretok en rekke tester og fikk ifølge overingeniør Bente Mævåg ved Rettsmedisinsk Institutt, som har vært oppnevnt som sakkyndig, sikker bekreftelse på at det i de innleverte prøver var celler fra to forskjellige menn».
Det sentrale poenget DNA-beviset ble brukt til å «bevise», var altså at det var to personer som drepte jentene.
Andersens forklaring om at Viggo deltok i ugjerningene er det viktigste beviset. Med det som bakteppe, støtter dermed DNA-sporet tilsynelatende Andersens forklaring. Logikken er enkel: Hvis det var to personer, og det ikke var Kristiansen, hvem var det da, liksom?
Det første problemet med DNA-beviset, er at det ikke er et sikkert bevis i det hele tatt. Det som i dommen er blitt til «sikker bekreftelse», kan ikke finnes igjen i den spanske rapporten som utgjør det vitenskapelige underlaget, og som ble lagt til grunn i begge rettsinstanser. Der står det: «Det er mulig at det i prøvene fra B22 og B25 er DNA fra to menn og ingen av de mistenkte kan utelukkes som bidragsytere».
I epost-korrespondanse mellom de spanske professorene som sto bak rapporten, og Susan Pope i Forensic Science Service i Storbritannia pekte spanjolene selv på at resultatene ikke ga mye informasjon og at prøvene hadde lav kvalitet og kvantitet. Pope uttrykte selv i Oslo Tingrett i forbindelse med mulig gjenopptakelse at hun var bekymret for det faktum at spanjolenes svake formuleringer hadde blitt gjengitt i retten som «sikker bekreftelse»: «Det virker for meg som om dette er mye sterkere formulert enn det som var intensjonen til det spanske laboratoriet», sa hun der (gjengitt i Bjørn Olav Jahrs bok).
I et brev til Kristiansens forsvarer i mai 2017 har også Rettsmedisinsk kommisjonen bekreftet konklusjonene til Pope, og hennes «vekting» av disse bevisene: «Oppsummert i dag kan vi vel si at det kun er sakkyndige Susan Pope som har gitt en slik fullstendig vurdering av resultatene. Med den beskrevne vektingen (Likehood-ratio) som Susan Pope beskriver er DNA funnene svært nær ikke-konkluderende (...)».
Gjennomgang av DNA-bevisene i ettertid viser altså at byrettens premisser for domfellelse er feil: DNA-prøvene kan ikke brukes til å konkludere med at det var to menn.
Men når gjenopptakelseskommisjonen i 2008 vurderte kritikken av DNA-analysen, vektlegger den et helt annet aspekt ved analysen enn at den pekte på to gjerningsmenn. I stedet tar den utgangspunkt i at DNA heller ikke i den opprinnelige dommen var brukt som et sterkt bevis som knyttet Kristiansen til stedet, og at fravær av DNA ikke kan regnes som utelukkelsesbevis:
«Kommisjonen vil understreke at det ikke er fremkommet noe nytt som fastslår at A (Kristiansen) var en av gjerningspersonene, men det er heller ikke fremkommet noe nytt som utelukker ham.»
På denne måte forholder ikke kommisjonen seg til det som er hovedpoenget: Nemlig at verdien av DNA-beviset i dag – som må være svært vesentlig for kommisjonen når de skal vurdere en gjenåpning – ikke støtter konklusjonen om at det var to personer. Et helt sentralt premiss i dommen er borte. Det er vanskelig å se for seg at Kristiansen kunne bli dømt i dag uten det beviset. Ikke fordi det er et utelukkelsesbevis, men fordi det er selve forutsetningen for politiets teori og Andersens forklaring om to gjerningsmenn – og dermed for dommen.
Som nevnt innledningsvis er det ikke bare behandlingen av tekniske bevis som kan bli skjev når politiet går inn i en bekreftelsesfelle. Noe av det aller mest fundamentale handler om hvordan politiet går inn i en avhørssituasjon, hvis de allerede sitter med en for sterk teori.
Mest kjent er dette kanskje i de såkalte Thomas Quick-sakene. I straffesakene mot Sture Bergwall (tidligere Thomas Quick) ble det gjort så mange feil at jeg ikke skal bry leseren med mer enn et helt sentralt bevis: Eksem på armene til Therese Johannesens og Quicks angivelige kunnskap om det. I likhet med avhørene av Fritz Moen ga ikke politiet seg før forklaringen stemte med de tekniske bevisene.
I Quick-saken raffineres – bearbeides – det sentrale beviset på den måten at når retten ble presentert for den påståtte detaljen i tilståelsen, tydet alt på skyld. Hvordan kunne han ellers ha slike opplysninger om jentas atopiske eksem på albuene, hvis han ikke hadde truffet jenta?
Faktum er at Quick på direkte spørsmål om Therese hadde noen kroppslige kjennetegn beskrev henne uten å nevne eksem eller arr. Det samme skjedde hele ni ganger. I en uformell samtale med etterforskerne senere skal han ha gitt etterforskerne noe å undersøke: Med sin sedvanlig helgardering uttalte han at Therese: «kan ha haft en mindre arrbildning på (högra) arm» (en slik påstand om arr kom han med i flere saker han tilsto).
Fem måneder etter at han nevnte arret, blir politiet oppmerksom på at Therese kan ha hatt eksem, fordi moren fortalte om det. Når de igjen forsøker å lede hans oppmerksomhet mot arret – som de nå tror kan være eksem – har Quick glemt sitt opprinnelige uforpliktende utsagn om at hun kan ha hatt et lite arr. I senere avhør brukes ledende spørsmål for å fiske det frem igjen. Politiet stiller ikke lenger spørsmål om «arret på høyre arm», men om «hudproblemer på armene», i flertall. Som jo er i tråd med deres informasjon. Presentert for dette ledende spørsmålet, forstår Quick hvor de vil. (Husk at han selv ønsket å «hjelpe» politiet.)
Quick husker plutselig arret, men nå endrer også han språkdrakt underveis i avhørene. Han snakker plutselig om begge armene, og en «flammighet». Når han bommer på oversiden/undersiden, får han nye ledende spørsmål, og nye alternativer. Til slutt, etter lang tid, er forklaringen i tråd med den atopiske eksemen.
Det som begynte med et arr på høyre arm, ble til eksem som kunne komme og gå på begge armene. Som om ikke det var nok, i oversettelsen fra svensk til norsk blir «oversiden av armene» til «albuleddet» – som er enda mer i tråd med eksemen som Therese kanskje skal ha hatt.
Dette «beviset» skulle bli helt sentralt i saken: Norsk politiet beskrev det som «et perfekt treff» og som «eksklusive opplysninger». Men retten fikk ikke innsikt i hvordan «beviset» var bearbeidet underveis i politiavhør.
At Quick forklarte seg helt feil i starten, ble heller ikke tillagt vekt i etterforskningen. Politiet hadde nemlig flere teorier på hvordan det som var riv ruskende galt, til slutt ble riktig. Blant annet trodde politi og påtalemyndighet at Quicks hukommelse kunne virke som et fotonegativ. Så når han sa lyst hår, var det i realiteten mørkt. Venstre ble høyre og smått ble stort. De skriver selv i et bevis-notat til Riksadvokaten:
«Detaljene i hendelsesforløpet kommer bitvis og er en møysommelig prosess».
Det er i hvert fall riktig.
Justisfeilen i Quick-saken oppstår i avhøret som følge av ledende spørsmål, og er kanskje ikke så lett å få øye på. Men flere subtile feil virker gjensidig forsterkende, og summen kan bli alvorlig.
Ledende spørsmål kan også ha vært et problem i Baneheia-saken.
Vi vet ikke sikkert nøyaktig hvordan disse avhørene forløp – ingenting er tatt opp på bånd. Men vi vet hva politiet selv skriver i sine rapporter. Og derfor vet vi at Andersens forklaring, som i retten ble presentert som troverdig, sannferdig og detaljert, var alt annet enn det i avhør. Politiets egne rapporter tegner et bilde av en forklaring som ble raffinert og bearbeidet til den endelig var i overensstemmelse med politiets oppfatning.
Det mest alvorlige ved avhørene av Jan Helge Andersen er likevel det som skjedde rett etter arrestasjonen, og som skulle bli sakens viktigste bevis: Jan Helge Andersens forklaring som pekte på Viggo Kristiansen.
Det første avhøret av Jan Helge Andersen etter arrestasjonen ble gjennomført kl. 12.15 den 13. september 2000. Det er den svært erfarne politiavdelingssjefen Geir Olav Hansen som foretar avhøret. Han har avhørt Andersen tidligere den sommeren, og har hatt sine mistanker. Nå har Hansen DNA-resultatet fra et kjønnshår funnet på åstedet foran seg. Han vet at Andersen var på åstedet.
Hadde dette avhøret skjedd i 2019, etter et tiår med opplæring i en ny forskningsbasert metode, ville det blitt gjennomført på en helt annen måte enn i 2000. 2019-utgaven av politiavhøret begynner med en såkalt «kontaktetablering» før «den frie forklaringen» starter. I den frie forklaringen er målet å innhente så mye relevant og pålitelig informasjon som mulig. Forskning viser at det skjer best ved å la den som skal forklare seg, gjøre det så fritt som mulig. Derfor er oppfordringen «fortell, beskriv, vis». Selv oppfølgingsspørsmål er man forsiktig med, fordi det kan påvirke den frie forklaringen. Det er først i neste fase, «sonderingen», at politiet skal stille sine spørsmål. Helst åpne. Før det helt til slutt kan komme avklarende, mer lukkede spørsmål.
Først i sonderingsfasen presenterer politiet såkalt «kritisk informasjon», eller bevis. Logikken er å gjennomføre en reell test av bevisets alternative forklaringer, før beviset presenteres. En slik fremgangsmåte styrker rettssikkerheten til den uskyldige, samtidig som det blir vanskeligere for den skyldige å tilpasse sin forklaring etter bevisene.
Men en slik forskningsbasert og etisk fundert avhørsteknikk blir ikke brukt i september 2000. Endringen fra de erfaringsbaserte, tilståelsesfunderte avhørsmetodene skjer senere. Erfarne etterforskere brukte sin erfaring. Såkalte uformelle samtaler før selve avhøret starter, var en vanlig metodikk – gjerne før forsvarer var tilstede. Selv om politiet holdt sine triks for seg selv, er de godt belyst i dag.
Saken fortsetter under bildet
Ifølge avhører Hansens egen rapport skjer to helt avgjørende ting, som begge bryter fundamentalt med dagens metodikk. For det første presenteres beviset med en gang. Vi har DNA-match på kjønnshåret ditt. Du kan legge alle kort på bordet. Eller, som det står i rapporten: «Vi er sikre på at du er en av gjerningsmennene.» Jan Helge responderer først ikke på dette.
Så skjer det som gjør at en verdens fremste avhørseksperter – professor Gisli Gudjonsson – mener avhøret har svært liten eller ingen verdi. Gudjonsson er ekspert på avhør og falske tilståelser, og hans vitnemål var avgjørende for at fetteren til Birgitte Tengs ble frikjent. Han har i ettertid analysert avhørene av Andersen som førte til at tilståelsen, og påstandene mot Kristiansen. Der skriver han at opplysningene i dette avhøret «må behandles med skepsis og svært stor forsiktighet». Avhører Hansen lanserer nemlig politiets teori for Andersen: Kunne det være at Andersen selv er et offer i saken? At det er hans beste kamerat, Viggo, som har vært den mest aktive?
Jeg har bare den engelske versjonen av dette dokumentet (navn: 06.02.14), ført i pennen og arkivert av Hansen dagen etter avhøret, kl. 13.57, den 14. september, 2000. Men jeg siterer det her, fordi det er vanskelig å begripe det som skjer:
«Andersen was also asked whether he himself could be a kind of victim in this case – in the sense that his best friend Viggo Kristiansen – could have been the most active person at the crime scene.»
Merk at dette altså skjer før Andersen forklarer seg.
Presentert for denne muligheten, får Jan Helge, ifølge den samme rapporten, noe å tenke på: «When I mentioned this subject, it was clear that Andersen had something to think about.» Det er ikke så rart. Om han var alene om drapene, har han har fått en vei ut. Politiet foreslår at han legger skylda på Viggo.
Og det er nettopp det Andersen gjør.
Enten Andersens påstand om Viggo Kristiansen er sann eller ikke, er det altså politiet som foreslår dette. Det er ikke Andersens frie forklaring. Et av de viktigste avhørene norsk politi har gjennomført i moderne tid, innledes altså med et skoleeksempel på hvordan et ledende spørsmål kan se ut. Det strider mot hele fundamentet i de kunnskapsfunderte, moderne avhørsmetodene som norsk politi i dag trenes opp i.
Politiet har nå ikke bare en tilståelse; de har et sterkt bevis mot Viggo. Jan Helge sier at Viggo drepte den eldste jenta, og at han selv ble truet på livet til å drepe den yngste. Viggo misbrukte begge.
Forklaringen til Andersen blir i retten presentert som troverdig. Det var den ikke.
Faktum er at politiet ikke bare hadde foreslått hendelsesforløpet; forklaringen videre var i realiteten full av selvmotsigelser, hull og løgn. Men den blir «raffinert». Det bidrar både politiet og forsvareren til Andersen til, som begge har et felles mål: å plassere hovedansvaret på Kristiansen.
Andersen innrømmet å ha drept en av jentene, men nektet lenge for at han forgrep seg på dem. Det var det bare Viggo som gjorde. Først etter seks uker – samme dag som DNA-resultatene var ventet fra Spania – tilsto Andersen uoppfordret seksuelt overgrep. På samme vis som han responderte på det innledende og ledende spørsmålet fra Hansen, opprettholder han forklaringen om at han ble tvunget av Viggo – ikke bare til å drepe, men også til å forgripe seg på den eldste jenta. Det er bare ett problem med det: Det stemmer ikke med DNA-resultatene politiet har fått. Dette forteller de til Andersens forsvarer, som blir bedt om å ta dette opp med sin klient. Andersen ønsker først ikke å endre forklaring, men etter en lang stund, og flere forsøk, innrømmer han til slutt at det kunne være den yngste likevel. Det skjer i det siste avhøret før rettssaken, 12. desember, 2000.
Retten får aldri vite at forklaringen endret seg på så vesentlige punkter. Avhører Hansen sier til og med at de aldri tok Andersen i å lyve. Det er ikke sant.
Politiets behov for å fremstille den som tilstår, som troverdig skjer på samme måte i Quick-saken. Også her fortalte etterforskerne omverden og domstolene at de «aldri hadde tatt Quick i å lyve». At han hadde beskrevet den mørkhårete Therese som blond og drabantbyen Fjell som et rolig villa-strøk, fikk aldri domstolene vite.
Professor Gisli Gudjonsson skriver i sin rapport:
«Ved å spørre Andersen om han kunne ha vært et offer i saken, med Kristiansen som ‘den mest aktive på åstedet’, la han opp til en tankegang hos Andersen der han lett kunne minimalisere sin rolle i forbrytelsen, han kunne distansere seg selv fra forbrytelsen og legge all skyld på Kristiansen, herunder at Kristiansen hadde begått det seksuelle overgrepet mot begge jentene og tvunget Andersen til å drepe den yngste jenta. (...) [Dette] medfører alvorlig tvil om troverdigheten til alle senere uttalelser Andersen ga i saken».
Utvalget som gransket straffesakene mot Fritz Moen, var opptatt av at de mange bruddene på objektivitetskravet i saken isolert sett ikke var grove. Men samlet sett fikk de stor betydning for saken.
Små og store justisfeil fikk stor betydning også i Liland-saken, de fikk stor betydning i Birgitte Tengs-saken, og i Stein Inge Johannesen-saken. Sistnevnte er kanskje den minst kjente, så derfor skal jeg fortelle hvordan det gikk til slutt:
Som i Fritz Moen-saken ble det avgjørende for det endelige resultatet at en annen person tok på seg skylda for ugjerningen. I Johannesens tilfelle skjedde det fire dager før rettssaken skulle starte. Da hadde Johannesen sittet seks måneder i varetekt og hadde vært inne på tanken å tilstå. Både for å få saken ut av verden, men også fordi han – i likhet med fetteren til Birgitte Tengs – begynte å tvile på sitt eget minne. Da en annen person tok på seg skylden og det stemte med sakens øvrige bevis, droppet påtalemyndigheten saken mot Johannesen. Johannesen ble etter hvert nykter, tok grep og holdt en rekke foredrag for politiet om justisfeil. Livet var godt igjen: samboer, barn og fast jobb. Men rusens jernhånd er brutal, og da Johannesen «sprakk», tok han sitt eget liv.
Vi håper at vi lærer av våre feil. Også rettsstaten. Dessuten er politiarbeidet bedre i dag enn på 70- og 80-tallet. Men restene av en tilståelsesfokusert og delvis manipulativ avhørsteknikk dukker fra tid til annen opp i saker som behandles helt opp til vår tid. Vi går alle i bekreftelsesfellene og får tunnelsyn, men når politi og påtalemyndigheten gjør det, brytes objektivitetskravet. Det må rettsstaten ta mer på alvor.
Opplæringen og utviklingen i politiet har vært markant og god, konkluderte Riksadvokatens arbeidsgruppe som analyserte Quick-saken. Men, fortsatte arbeidsgruppen, fortsatt er kunnskapen om vitne- og beslutningspsykologi begrenset blant juristene i påtalemyndigheten. Flere av påtalejuristene som kommisjonen intervjuet, understreket at «man må kunne stole på politiet».
I Baneheia-saken møter vi samme logikk. Det har tross alt vært to rettsavgjørelser. Og ikke minst, flere forsøk på gjenopptakelse. Hvordan kan du hevde at du forstår dette bedre enn alle ekspertene? Vel, historien har vist at det ikke nødvendigvis er kunnskapen som står i veien. Heller ikke bevisst unnlatelse.
Riksadvokatens arbeidsgruppe i Quick-saken skriver.
«Det er ikke ond vilje fra aktørenes side som er det primære problemet. Feilene skyldes som oftest kognitive begrensninger som i hovedsak oppstår i et klima der aktørene søker etter informasjon som bekrefter deres hypoteser (...) I lys av denne kunnskapen synes det – og i alle fall i dag – noe naivt når påtalemyndighetens representanter velger å støtte seg til den etablerte oppfatningen om at (norsk/svensk/skandinavisk) politi ‘er til å stole på’ (...) Utsagnet indikerer at juristene ikke fullt ut har forstått (...) hvor stor påvirkning og hvor store utslag ulike former for bekreftelsesfeller kan gi.»
***
Ovenfor har jeg beskrevet bekreftelsesfeller, nøytralisering av bevis og gamle avhørsteknikker. Alle disse tre justisfeilene er sentrale i kjente og mindre kjente saker der uskyldige er blitt dømt. Jeg mener jeg har vist at de samme mekanismene trer tydelig frem når en dykker ned i arbeidet og bevisene i Baneheia-saken. Det er det selvsagt lov til å være uenig i. Men faktum – hvordan bevisene vitterlig oppsto, hvordan de ble feiltolket og «raffinert» – må gjenopptakelseskommisjonen ta på alvor. For det er ikke slik at kommisjonen bare skal ta stilling til om det er nye bevis i saken, som mange later til å tro.
Straffeprosesslovens § 392 åpner for at saker kan tas opp også «dersom særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig»
Det er flere dommer som ser annerledes ut i dag enn da de ble forkynt. Det er i seg selv ikke god nok grunn til å ta opp en sak. Det er for eksempel ikke slik at vi må gjenoppta alle saker bare fordi avhørsteknikken ikke var god nok i gamledager. Men Baneheia-saken har skremmende mye av det usikre fundamentet som flere tidligere justisfeil-saker også hvilte på.
Som Frode Helmich Pedersen skriver i sin artikkel i Morgenbladet:
«Det er vanskelig å forstå at den reelle muligheten for at det foreligger et justismord i en så ekstremt alvorlig sak ikke skulle være et tungtveiende hensyn til å prøve saken på ny».
I et av de siste tilsvarene til gjenopptakelseskommisjonen, datert 20. november i år, har forsvarerne til Kristiansen forsøkt å oppsummere så kort og presist som mulig:
«Dersom retten i 2002 var blitt opplyst om det ikke eksisterte noe sikkert DNA-bevis for at det hadde vært to gjerningsmenn, samt at det ikke fantes noen grunn til å anta at det kunne vært dekning fra EG_A nær åstedet drapskvelden, må det være grunn til å tro at juryens vurdering av skyldspørsmålet ville blitt et annet. Da må saken gjenopptas.»
Jeg håper gjenopptakelseskommisjon av 2019 har en gjennomgripende annerledes holdning enn de jurister som strittet imot gjenopptakelsen av Fritz Moen-saken, enn politiet i Stein Inge Johannesen-saken, og hele systemet – i to land – i Quick-saken.
Jeg håper og tror kommisjonens nye leder Siv Hallgren ser at Baneheia-saken fortjener en ny gjennomgang.
Vi kan ikke være bekjent av noe annet.