Bankkriser – igjen

De siste 40 årene har vi i den vestlige verden hatt alvorlige bank/finanskriser om lag hvert tiende år. På 1980-tallet var en omfattende krise blant mindre lokale banker i USA («Saving and loans»-krisen). Det var banker som hadde drevet lokalt, men feilet da de forsøkte å utvide sin virksomhet. Rundt 1990 kom bankkrisen i Norden og finanskrisen i Japan. Rundt årtusenskiftet gikk et stort hedgefond overende, Russland og Argentina misligholdt sin statsgjeld og dotcom-boblen sprakk. Snaut ti år etter fikk vi den store finanskrisen, knyttet til oppblåste boligmarkeder, kreative finansielle instrumenter som få forstod noe av, svindel og statsgjeldskriser i flere europeiske land.

Nå, vel ti år etter at verden kom ut av den store finanskrisen, kollapset Silicon Valley Bank (SVB) i California, og noen andre mindre banker i USA. At mindre banker i USA må avvikle, skjer hvert år. Det spesielle var størrelsen på banken som gikk overende, SVB var den 16. største banken i USA. I tillegg kom krisen som lyn fra klar himmel. På forhånd var det ingen varsler fra hverken ratingselskaper, tilsynsmyndigheter eller bankens revisorer. Tvert imot, banken hadde fått godkjenningstempel av alle. Derfor frykter mange finansaktører at det ligger ukjente tapsbomber også i andre banker. Finansaktørene ser etter om andre finansinstitusjoner har utstående gjeld til SVB og om gjelden er så stor at tap kan skape problemer for andre. Videre vil finansaktører «for sikkerhets skyld» trekke seg ut av banker som i utgangspunktet er svake. Krisen i Credit Suisse ble akutt, og aksjekursen på spesielt italienske banker falt kraftig.

Sett utenfra er det som skjedde i SVB hoderystende. Banken var rettet mot teknologibedrifter og hadde de siste årene hatt en mye sterkere vekst i sine innskudd enn de hadde av prosjekter å låne ut penger til. «Overskuddsinnskuddene» investerte banken i langsiktige amerikanske statsobligasjoner. Statsobligasjoner er trygge på den måten at sannsynligheten for at banken skal tape penger fordi den amerikanske staten går konkurs og ikke greier å betale tilbake sin gjeld, er svært liten. SVB tok imidlertid stor markedsrisiko da den plasserte kortsiktige innskudd med flytende rente, i langsiktige obligasjoner med fast rente.

Når sentralbanken i USA hever de kortsiktige rentene, vil banker normalt måtte heve rentene på mange innskuddstyper. Det blir vanskelig når mye av innskuddene er plassert i langsiktige obligasjoner med fast rente. Rentehevningene gir da ikke tilsvarende økninger i bankens renteinntekter. Kunder begynner å ta ut innskudd, banken må frigjøre penger ved å selge obligasjoner. Siden renten på nye langsiktige obligasjoner også har steget, har markedsverdi på gamle obligasjoner med lav rente falt, og banken må bokføre tap. Det begynner å gå rykter om at banken har problemer, mange flere skynder seg å ta ut penger, banken må selge enda flere obligasjoner, og tapene blir raskt uoverstigelige. Man får klassisk bank-run kombinert med store verdipapirtap.

De aller fleste banker plasserer noe av sin kapital i langsiktige statsobligasjoner. Men de driver det som kalles aktiv risikostyring. En del av risikostyringen er å beregne og simulere hvor utsatt banken er for renteendringer. Normalt skal en banks ledelse og styret fastsette risikorammer for bankens ulike aktiviteter, herunder grad av utsatthet for renteendringer. Bankene har interne kontrollsystemer som passer på at rammene overholdes, rammene vurderes også fra tid til annen, og tilsynsmyndigheter og eksternrevisorer vurderer om de enkelte banker har tilfredsstillende risikostyringssystemer.

Sett utenfra fremstår det som en gåte hvordan SVB har kunnet ha så dårlig risikostyring uten at noen har reagert. Forhåpentligvis er dette et enkeltstående tilfelle. Usikkerheten er imidlertid stor nettopp fordi det har pågått i SVB uten at noen har reagert.

Det er svært uklart hva konsekvensene av SVBs kollaps blir. Uroen kan gli over i løpet av noen uker fordi SVB viser seg å være et enkeltstående tilfelle. En må regne med at tilsynsmyndighetene i ulike land nå ettergår mange banker for å se om det kan ligge skjulte bomber i deres balanser. Tradisjonelt har både italienske og japanske banker sittet på store beholdninger av statsobligasjoner, men de har solgt seg kraftig ned i løpet av de siste årene. Sentralbankene har overtatt mye av beholdningene. Etter finanskrisen er også reguleringene og tilsynene med bankene blitt betydelig strammet inn. I USA sliter man imidlertid fortsatt med et fragmentert tilsynssystem. Det er egne tilsyn på delstatsnivå, og ulike typer finansinstitusjoner er underlagt ulike tilsynsorganer.

Et fragmentert system, hvor ingen hadde en samlet oversikt, var et stort problem da den store finanskrisen kom i 2008. Norge var svært tidlig ute med å etablere et samlet Finanstilsyn.

Ekstremt lave renter i over ti år har blåst opp formuesverdier. Det gjelder verdier på obligasjoner, på aksjer og eiendommer. Når rentene går opp, vil mange formuesverdier synke. Når investorer har høy gjeld, kan dette utløse tvangssalg, noe som kan føre til ytterligere verdifall. Usikkerhet og frykt for at dette kan skje, gjør at banker nå kan bli mer tilbakeholdne med å yte lån. Blant amerikanske analytikere er faren for økt påholdenhet i kredittgivningen fra bankene et tema. Skjer det øker også faren for mer bråstopp i økonomien.

Det er risiko for mer finansuro fremover, og det tilsier at sentralbankene bør gå mer gradvis frem med renteøkningene. Tempoet i hevningene har vært høyt i USA og i Eurosonen, kanskje for høyt.

En annen lærdom som trolig også vil kunne trekkes, er at det var en stor politikkfeil å la rentene være så lave så lenge. Null og negative realrenter betyr at kapital var mer enn gratis. Det har trolig invitert til overdreven lånefinansiering, kan ha ført til mange feilinvesteringer, og til at investorer, for å forsøke å oppnå noe avkastning, har tatt for stor risiko.