Meningen med talen til Vance var å få oss på kroken

Kjersti Løken Stavrum svarer i Minerva 5. mars på mitt innlegg dagen før, der jeg er kritisk til hennes omtale av J.D. Vances München-tale.

Jeg har tidligere anmeldt debattboken til Stavrum her i Minerva, og mitt inntrykk er at den til tider er ganske hard i argumentasjonen, og ikke så dempet og saklig som hun selv beskriver den. Tittelen, Uhørt! - angsten for det frie ord er ganske talende. Jeg leste den rett og slett som et ganske kraftig oppgjør med det hun mener er elitenes forakt for meningmann og frykt for det frie ord. Hun skriver om det hun kaller det «problemindustrielle kompleks», forklart som et «kretsløp i den offentlige debatten» som har «felles mål og nytte av det samme svartsynet», og «som næres av dramatiske instinkter». Og «noen gjør det også mer systematisk, nesten som en forretningsidé … Hvem er hærførerne for den problemorienterte fortellingen om samfunnsdebatten vår?» fortsetter hun. 

Når Stavrum promoterte boken sin på Facebook i forbindelse med talen til Vance og mente at boken og talen hadde berøringspunkter, oppfattet jeg det som at Stavrum mente det samme som mange andre: At Vance hadde noen poenger. 

Når jeg er såpass krass i kritikken av Stavrum, kan jeg heller ikke belage meg på hermeneutisk velvilje. Det har blitt påpekt at enkelte ord som «fornuftig» og «å gå god for» i den delen av teksten som angår Stavrum, kan tolkes i retning av at jeg mener at hun sympatiserer eller lefler med JD Vance og hans synspunkter. Jeg ser den. Det mener jeg på ingen måte, det kom uheldig ut, og det beklager jeg. 

I teksten min skrev jeg om at debatter som denne er som et minefelt, og at problematisering av ytringsrommenes tilstand gjerne blir tolket som et angrep på ytringsfriheten. Stavrum tar meg nesten oppskriftsmessig til inntekt for å ville begrense ytringsfriheten, ser det ut til. Selv om jeg klart og tydelig skriver noe helt annet. Pluss at jeg også kritiserer instrumentell begrunnelse for ytringsfrihet. Jeg er altså de facto en ytringsfrihetsfundamentalist, Jeg skriver følgende: 

«Ytringsfrihetens begrunnelse har endret seg i årenes løp, fra epistemisk til demokratisk, fra å begrunnes i at den fører til sannhet til å begrunnes i en rett alle har ene og alene i kraft av å være borgere, uansett hvilken hensikt de har med å benytte den. Selv er jeg (for ordens skyld) helt mainstream om ytringsfriheten og legger til grunn at ytringsfrihet er en grunnleggende rettighet som tilkommer alle borgere. Det er uaktuelt å begrense den, selv om mange bruker den på en dårlig måte. Å kritisere dem som bruker den på en dårlig måte, og som derigjennom raserer ytringsrommet, er ikke å begrense ytringsfriheten.»

Mens Stavrum tilsynelatende mener at den nye medievirkeligheten er en utvidelse av demokratiet, mener jeg at den nye medievirkeligheten også medvirker til å bryte ned demokratiet og den offentlige samtalen. Særlig enkelte av de digitale plattformene er blitt et farlig sted, delvis styrt av Trump-vennlige oligarker. Stavrums svar er at vi som bekymrer oss kraftig over dette, nesten tenker som demokratifiendene for to hundre år siden: «Min hypotese er at historien gjentar seg. Når ytringsfriheten utvides, har det alltid knaket i det etablerte ytringsrommet», skriver hun i boken Uhørt!

Ikke bare knaker det, det er mange steder gått i oppløsning. X er et godt eksempel. 

Stavrum idealiserer et ytringsrom som etter min mening ikke lenger er reelt, og som på mange måter er blitt et problem for demokratiet. Og det problemet inkluderer, igjen etter min mening, i høyeste grad Vance og den demagogiske helheten talen hans utgjorde.

En av hovedinnvendingene mine mot boken til Stavrum var at hun idealiserer et uenighetsfelleskap som i praksis stort sett fungerer mellom folk som forholder seg til et minimum av sannhet. Hos folk som følger spillereglene. Stavrum er i boken, som i sitt svar til meg, ganske diffus. Hun skriver om et raust og inkluderende ordskifte som vi bør strekke oss langt for å bevare. Hun har tatt på seg oppgaven å forsvare stemmer som ikke er ressurssterke eller elegante i ordbruken. Alt dette er vel og bra, men er det ikke på sett og vis en idealtype hun snakker om? 

Formålet med «klassisk liberal ytringsfrihet» er riktignok å fremme et mest mulig romslig ytringsrom. I et slikt rom vil det være mye som er riktig så dumt eller uggent, men vi håndterer det etter beste evne. En del vil ikke respektere spillereglene, og det påpeker vi i det samme rommet. Men rommet kollapser, hvis et flertall ikke følger reglene. I dagens postfaktuelle og kulturkrigerske USA kan vi derimot si at de i en del sammenhenger er kommet dit. Og det er den tilstanden det er grunn til å frykte at Vance vil eksportere til europeerne. 

Stavrum spør om man kan «synes at deler av talen var interessant i lys av temaet i boken og likevel ta avstand fra Vance? Nei, ifølge Larsen. Jo, mener jeg. Dette er hva man vil kalle å ha to tanker i hodet på en gang. Demagoger og autoritære ledere blander ikke sjelden inn biter av sannhet og rimelighet i cocktailen sin. Det er nettopp derfor de blir farlige. Og disse bitene i cocktailen bør vi være obs på.»

Det ville være veldig rart om jeg mente at talen til Vance var uinteressant. Og det er sant at man bør ha flere tanker i hodet på samme tid. Men noen ganger må disse tankene snakke sammen også. Jeg er helt enig i at vi bør være obs på bitene i cocktailen, men på meg virker det som om Stavrum er mest opptatt av at Vance berører noen tabuer og feilslag i europeisk politikk. Som igjen henger sammen med alle «liberale» feil som er begått av elitene og som har gitt høyrepopulismen sitt momentum. Jeg sier ikke at dette er helt feil, men jeg mener altså at det er relevant å knytte dette til det jeg mener er en ganske utbredt undervurdering av Vances demagogiske føringer.. Talen var en propagandistisk talehandling, og «poengene» hans flakser ikke rundt i et tomt rom. Det er god grunn til å mene at Vance rett og slett mente noe annet enn å dele noen bekymringer rundt ytringsfrihetens og innvandringens kår. Talen til Vance var et demagogisk hele. Meningen var å få oss på kroken, og som flere, blant andre Deutsche Weld har påpekt ganske grundig, de fleste av påstandene til Vance var ikke sannferdige heller. Med andre ord heller jeg i retning av at bitene i cocktailen til Vance er giftige, de også. 

Mitt inntrykk er at i iveren etter å begrunne en raus ytringsfrihet, så kan man komme i skade for å underspille problematiske sider ved ytringsrommet. Etter min mening er det viktig også å gi et realistisk bilde av hva vi har å slite med. Meninger ferdes i flokk, også sinte og hevngjerrige og løgnaktige meninger. Det er et historisk faktum at ytringsrommet har vendt seg mot demokratiet, på samme måte som demokratier har vendt seg mot seg selv. 

Hvis vi, for eksempel, bekymrer oss for den økende antisemittismen, hvor er det denne antisemittismen finner sted, om ikke i ytringsrommet? Jeg kan ikke se at Stavrum har noe svar på hvordan vi skal håndtere den? Hun mener neppe at antisemittisme har en plass i det «normale» ordskiftet, at antisemittiske tekster bør publiseres i de store avisene i meningsmangfoldets navn. Hvordan skal vi møte mennesker som lyver og ikke er interessert i hva som er sant og hva som er løgn? Hvordan skal vi forholde oss til algoritmer som booster radikalisme og løgner? Og er bekymringen for dette blant mange av oss, angst for det frie ord? 

Ved også å være bevisst ytringsfrihetens dilemmaer og paradokser og ytringsrommets begrensninger kan vi vite mer om hvordan vi skal forholde oss til dem.