Det handler om et nasjonalt moralsk ansvar

Om det i fremtiden skal være grønne helikoptre på Bardufoss er et moralsk spørsmål. Man kan argumentere med manglende luftherredømme og ikke-bærekraftige miljøer til man blir blå. Til slutt koker det ned til om Stortinget – og Norges befolkning - i fullt alvor mener at vi kan sende unge jenter og gutter for å slåss i Troms og Finnmark, UTEN en troverdig evne til å evakuere de som blir såret.

DNs Sverre Strandhagens kommentar om ”APs helikoptertull” i søndagens utgave, kan ikke stå uimotsagt. Jeg bor ikke i Nord-Norge og jeg er partipolitisk uavhengig. Men jeg har ledet avdelinger som er avhengige av helikopterstøtte, og jeg har to barn som har tjenestegjort i Forsvaret i nord. Dette handler ikke bare om effektiv utnyttelse av en militær ressurs. Det handler om ledelsesansvaret og den moralske forpliktelsen nasjonen har overfor dem vi sender i krigen.

I to år var jeg sjef for en avdeling tilsvarende den som nå planlegges opprettet i Finnmark. Det faktum at det sto et helikopter med femten minutters beredskap på Bardufoss, resulterte i at vi kunne gjennomføre realistisk trening. Vissheten om at mine soldater raskt kunne bli evakuert hvis uhellet skulle være ute, var avgjørende for at vi kunne produsere kampklare avdelinger. Tok vi sjanser? Absolutt ikke. Men militær aktivitet er risikofylt, selv i fredstid. Evnen til rask evakuering er ikke bare viktig i krig. Den må være på plass, også under trening og øvelser i fredstid. Det skylder vi de som sender ungdommene sine nordover for å bli soldater.