Myter og fakta om lønnsomhet i barnehagesektoren

Flere personer på venstresiden i norsk politikk, blant andre kunnskapsminister Tonje Brenna, har lenge hevdet at eiere har kunnet tjene seg søkkrike på barnehager, og at penger bevilget til barnehager, går fra barn til børs.

Dette er feil.

Marginer

Velferdstjenesteutvalget er blant dem som mener at driftsmarginen er det mest relevante tallet på lønnsomhet i velferdstjenestene. Nye tall fra Statistisk sentralbyrå viser at det i 2021 var en driftsmargin på 2,9 prosent i hele den private delen av barnehagesektoren. Dette er langt lavere enn driftsmarginen i tjenesteytende næringer generelt, som ligger på 7,5 prosent.

PBL mener at resultatmarginen er det mest relevante tallet på lønnsomhet. I tilskuddene og driftsinntektene ligger det nemlig innbakt kapitaltilskudd, som er ment å finansiere de private barnehagenes kapitalkostnader (renter og avskrivninger). Rentekostnadene er imidlertid ikke en driftskostnad, og slik sett mener PBL at driftsresultatet overvurderer «resultatet» noe, ettersom kapitaltilskuddet er med, men ikke alle kapitalkostnadene som kapitaltilskuddet er ment å dekke. Videre hevder PBL at resultatmarginen er det resultatet som står til eiernes disposisjon.

Resultatmarginen for de private barnehagene var på 1,9 prosent i 2021.

Uansett om man legger driftsmargin eller resultatmargin til grunn for lønnsomheten i barnehagesektoren, er med andre ord lønnsomheten svært lav.

Eiendom

Det er flere som er opptatt av de store summene som mediene presenterer ved salg av barnehageeiendommer. Læringsverkestedets salg av 138 eiendommer til det svenske eiendomsselskapet SSB for 4,25 milliarder kroner, er et slikt eksempel.

Men realisering av gevinst ved salg av barnehagebygg medfører ikke at penger bevilget til drift av barnehage, går til privat berikelse.

Den store kostnaden ved etablering av barnehager, er opparbeiding av tomt og bygging av bygg og leke- og oppholdsarealer. Tomtene er kjøpt eller festet, både fra kommuner og fra private. Mange av barnehagebyggene har private eiere bygget selv.

Dette er med andre ord en satsing som eierne har gjort selv – for egne og lånte penger.

I enkelte tilfeller kan kommunen ha tilbudt rimelig tomt til dagens barnehageaktører, men all kostnad til opparbeiding og infrastruktur er dekket av eierne ved etablering. De fleste tomter som tilbys på denne måten, er også beheftet med ulike begrensninger og rettigheter, noe som medfører at den reelle kjøpesummen ikke har vært lav.

Om enkelte aktører fikk billige tomter ved utviklingen av sektoren i forbindelse med barnehagereformen, er det uansett del av en historisk overgangsfase – det er et tilbakelagt stadium.

At tilsynelatende store gevinster oppstår ved salg av eiendommer, gjenspeiler de store prisøkningene som har funnet sted i hele eiendomsmarkedet. For selskaper som følger norske regnskapsregler, foretas det årlige avskrivninger på eiendommer, og det er ikke adgang til å skrive opp eiendomsverdiene i regnskapet. Etter mange år med prisstigning i eiendomsmarkedet, blir det derfor store gevinster for selskapene når eiendommer selges. Disse gevinstene ville de hatt uansett hva slags virksomhet som ble drevet i eiendommene.

Dette kunne også gått motsatt vei.

Summene har vært store, fordi renten har vært lav. Når renten er lav, blir langsiktig og stabil inntjening, som eiendommer med lange leieavtaler med barnehager representerer, dyrt. Når rentene stiger, slik som nå, blir slike eiendommer mindre attraktive. Det er derfor det svenske eiendomsselskapet SSB nå opplever milliardtap på sine investeringer.

Eierne av Læringsverkstedet var smarte (eller heldige) og solgte sine eiendommer på et tilnærmet perfekt tidspunkt.

Kommunene kunne også solgt sine barnehageeiendommer og tjent milliarder av kroner, uten at dette ville gått ut over barna i barnehagene.

Eiendomssalg gir bedre barnehager

Eiendommer er en sentral del av infrastrukturen i barnehagene, og de bør håndteres av dem som kan dette best. Slik opererer også større kommuner, for eksempel Oslo kommune, hvor det offentlige har skilt ut eiendommene og fakturerer husleie til kommunale barnehager etter forretningsmessige prinsipper.

Det å besitte eiendom har sin egen risiko, og det krever kompetanse. Innen de fleste næringer, banker, hoteller, butikker og så videre, har det i de siste tiårene vært en økende tendens til at eiendommene selges og videreutvikles av profesjonelle aktører.

Slike eiendomssalg har ikke negativ betydning for driften av barnehagene. Snarere tvert imot.

Ved å selge eiendom kan aktørene fokusere utelukkende på drift. Aktørene får finansiell frihet til å skape en solid driftsorganisasjon. Salg frigjør kapital som kan reinvesteres – til nedbetaling av lån, til å sikre god drift og til utvikling.

Salg av eiendom gjør rett og slett at barnehageeiere kan fokusere på det viktigste – å drive gode barnehager for barna våre.

Hvis private barnehager hadde blitt tappet for store summer som er bevilget til barnehagedrift, slik kunnskapsminister Brenna og andre hevder, burde det føre til at de private barnehagene var kvalitativt dårligere enn de offentlige. Slik er det ikke. Foreldreundersøkelsen i barnehagene har blitt gjennomført hvert år siden 2016. Det er en gjenganger at de private har noe høyere total tilfredshet enn de kommunale.

Det er med andre ord lite som tyder på at penger bevilget til barnehage, går fra barn til børs.

Penger bevilget til private barnehager fører tvert imot til at vi videreutvikler en av verdens beste barnehagesektorer.