Den fæle herr Dahl

To såkalte woke-utspill har satt sitt overraskende preg på kulturdebatten de siste ukene: Stina Högkvists kommentar om Christian Krohgs «Leiv Eiriksson oppdager Amerika» og nyheten om at Puffin forlag skal redigere støtende adjektiver fra Roald Dahls barnebøker. Først og fremst skal både Nasjonalmuseet og Puffin ha stor takk for at mediebildet de siste ukene for en gangs skyld har handlet om kunst og litteratur. Alle som er opptatt av kultur bør være glade når resten av samfunnet diskuterer malerier og bøker. Så får vi heller bære over med at mange av innspillene bommer litt på hva som faktisk er diskusjonen.

Uansett: jeg skal holde meg til Dahl. Overraskelsen min var stor da jeg skjønte at ordene som skal sensureres fra bøkene, er av den sorten som gjør at Dahls forfatterskap skiller seg ut: nemlig nedsettende, stygge, fæle ord om folks utseende eller egenskaper. Det fremste kjennetegnet ved Dahls bøker, er nemlig at de er fæle. Og de balanserer på en knivsegg mellom å bare være fæle og å også være fine. Det er de som klarer begge deler, som fortsatt vil bli lest.

Det første man lærer av litteraturteori, er at det skal settes en tjukk strek mellom forfatterskap og forfatter. Sistnevnte tok Roland Barthes som kjent livet av en gang på 60-tallet, og det ble sett på som viktig for å kunne luke ut antakelser og opplysninger som ikke ga noen verdi til lesingen av et verk. La meg for en gangs skyld viske ut denne streken og uttrykke en annen, mild overraskelse: at Roald Dahl selv ikke er blitt sensurert bort for lenge siden. Roald Dahl var nemlig en fæl fyr.