Barnefamiliene forlater Oslo

Aftenposten meldte den 8. februar at «Barnefamiliene strømmer ut av Oslo». Den 21. mars er budskapet i samme avis at «… aldri tidligere har så mange flyttet ut som i fjerde kvartal 2020 – altså siste del av koronaåret.»

Men fenomenet har nok lite med pandemien å gjøre. Det er, som vi skal se, langt mer generelt.

Statistisk sentralbyrå stiller gjennom «Statistikkbanken» til rådighet rike, detaljerte og oppdaterte befolkningstall. Ved å følge årskull av barn i alderen 0 til 18 år over tid vil vi kunne få en god pekepinn om barnefamilienes flytteatferd. De færreste barn forsvinner ut av Oslo uten at det samme gjelder foreldrene. Det er riktignok noen få barn som dør, noen blir adoptert, og enkelte krysser kommunegrensen ved å flytte mellom mor og far. Men disse tilfellene er såpass få at de ikke endrer det store bildet.

Et utsnitt av data om barn bosatt i Oslo fra 2010 til 2020 er vist i Tabell 1.

De lyseblå rutene viser utviklingen av 2010-kohorten, dvs. alle barn født i 2010 som var bosatt i Oslo per 31.12.2010. De var på dette tidspunkt 9941 barn. Fem år senere var de 7942, og ti år senere var de 7313. Netto avgang var med andre ord 20,1 prosent i løpet av de første fem årene og 26,4 prosent i løpet av de første ti. Brutto utflytting var nødvendigvis noe større enn dette, da det også forekommer at barnefamilier flytter inn til Oslo, noe som demper nettoavgangen.

For årskullet født i 2015, vist i røde ruter, var avgangen i løpet av fem år 22,1 prosent, altså enda høyere – relativt sett – enn i den fem år eldre 2010-kohorten.

Det mer generelle bildet framgår av Fig.1. Her er størrelsen på hvert årskull fra 1985 og framover i Oslo vist som én linje i diagrammet.

Alle kurvene peker nedover, i hvert fall for barn opp til 10 års alder. Etter 1985 er samtlige barnekull i Oslo blitt mindre tallrike etter hvert som barna har vokst til.

Kurvene er brattest for de siste barnekullene. Utflyttingen har med andre ord vært særlig heftig i de senere år.

Det eldste barnekullet – 1985-kohorten – ligger nederst i diagrammet. Dette årskullet var i løpet av de første fem årene blitt «bare» 15,7 prosent færre, mot 22,1 prosent avgang i den 30 år yngre 2015-kohorten.

Bildet av barnefamilienes utflytting fra Oslo blir særlig tydelig når vi sammenlikner med nabokommunene. De tre største – Bærum, Lillestrøm og Nordre Follo – er vist i Fig. 2 til 4. Her øker tallet på barn av hvert årskull så å si uten unntak. Barnefamiliene flytter inn, og det i stadig raskere tempo.

De synkende kohortkurvene betyr likevel ikke at tallet på barn i Oslo går ned. Økningen i fødselstallet har foreløpig vært nok til å kompensere for utflyttingen (Fig. 5). 0-åringene økte fra 5347 i 1985 til 9968 i 2009.

Men siden 2009 har fruktbarheten gått kraftig ned. På sikt vil dette, sammen med utflyttingen, føre til betydelig færre barn i alderen 1-10 år. Som det framgår av Fig. 5, har denne nedgangen allerede så vidt begynt.

Er dette en ønsket utvikling? Kommer byen til å tømmes for barn? Bør noen dra i nødbremsen? Er årsaken at boligprisene stiger særlig bratt i Oslo? Skyldes det fortetting? Bygges det for få småhus? Er grunnen at det blir stadig vanskeligere å bo i byen og samtidig eie en bil?

Fire forskere ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR – Barlindhaug, Langset, Nygaard og Ruud – gav i 2018 ut en rapport om hvorfor barnefamiliene flytter fra indre til ytre by eller helt ut av kommunen. De kom til at motivene var mangfoldige og spente fra høye boligpriser og sjenerende tett bebyggelse til ønsker om grei parkering, grønne uteareal og godt oppvekst- og skolemiljø for barna.

Siste ord er kanskje ikke sagt om dette…

Litteratur

Barlindhaug, R., Langset, B., Nygaard, M. og Ruud, M. (2018). Bo- og flyttemotiver blant barnefamilier i Oslo. NIBR-rapport 2018:14, Oslo

Fridstrøm, L. (2021). Hvorfor så få barn? Minerva, 16.3.2021.