Norsk barne- og familiepolitikk har alt – bortsett fra barn

Norge har noen av verdens mest progressive og likestilte ordninger for barn og familier. Nylig fikk vi tredelt fødselspermisjon, og vi bruker hele 26 milliarder kroner på dette tiltaket. Barnetrygden – som rett nok ikke har vært så høy i internasjonal sammenheng – ble også nylig økt. 20 milliarder kroner går hit. Vi har full barnehagedekning, som er viktig av likestillingsgrunner, vi har gratis kjernetid, som er viktig for integreringen.

Det eneste vi ikke har, er barn. Fødselstallene stuper. Desembertallene er fortsatt ikke publisert, men fjorårets barnetall ender trolig rundt 51 000, det laveste på nesten førti år. Fortsetter det slik, vil befolkningen i Norge ganske snart begynne å synke relativt raskt. Gjør det noe, og bør vi i så fall gjøre noe med det?

Ingen grunn til bekymring, kan Aftenpostens kommentator Andreas Slettholm berolige oss med denne uken. Hvis befolkningen synker til 3 millioner, kan vi trøste oss med at den var 3 millioner tidligere også, uten at vi ble mer eller mindre lykkelige av den grunn. Minerva intervjuet forrige uke Civitas Mathilde Fasting, som for noen år siden satt i Barnefamilieutvalget. Fasting var mer ambivalent: På den ene side advarte hun mot en «pronatalistisk» politikk – altså en politikk som eksplisitt har som mål å øke barnetallene. Hun er for eksempel kritisk til høyere barnetrygd for dem som får flere barn, og mot at myndighetene skulle «ha et mål om å øke fruktbarhetstallet ved eksplisitt å si at folk bør få flere barn». På den annen side var hun positiv til å tilrettelegge politisk for at flere kan få så mange barn som de ønsker.