Vi trenger en politikk for barnefamiliene

Statsråd Ola Borten Moe redegjorde nylig i en kronikk hos NRK for en rekke av de ulike utfordringene som Europa står ovenfor i vår tid. Blant utfordringer knyttet til klima, migrasjon og energipolitikk kommenterer statsråden også på de store utfordringene knyttet til den demografiske utviklingen i Europa. Hvor en befolkning blir stadig eldre og stadig færre. Men hva slags grep kan vi egentlig ta for å snu denne trenden og sikre en demografisk stabilitet i Norge så vel som i Europa? Svaret ligger der det alltid har ligget, hos grunnsteinen i samfunnet. Hos familien.

Det er nemlig slik at det er familien, ikke enkeltindividet, som er grunnenheten samfunnet tuftes på. Det er familien som tilføyer samfunnet nye medlemmer og som sikrer oppdragelsen av den kommende generasjonen. Det er familien som enhet som gjør samfunnet i stand til å reprodusere seg selv. Dersom man anser samfunnet som noe mer enn bare en tilfeldig samling av de mennesker som til enhver tid måtte bo på et tilfeldig sted, men heller ser det som en levende organisme med røtter bakover i tiden og nye greiner som strekker seg inn i fremtiden, må man anerkjenne viktigheten av kjernefamilien som den institusjonen som muliggjør samfunnets videre overlevelse. Og man må være villig til å styrke den.

Det er fult mulig å styrke kjernefamilien ved bruk av politiske virkemidler, problemet er bare at mange politikere har hatt en viss berøringsangst for å gjøre nettopp dette. Denne angsten skyldes en frykt for å si at kjernefamilien er bedre eller viktigere for samfunnet enn andre samlivsformer. Selv om den er nettopp det. Denne angsten må overvinnes dersom vi skal kunne ta tak i våre demografiske utfordringer. Staten må igjen gi tydelige politiske og økonomiske insentiver for å støtte opp om barnefamilien.

Skattekutt for barnefamilier er kanskje et av de mest gunstige grepene staten kan iverksette for denne samfunnsgruppen. Mat blir som vi vet stadig dyrere, noe som kjennes ekstra godt i familier med flere enn to munner å mette. Videre er økonomiske vansker ofte et avgjørende ledd i skilsmisser. Det å gi barnefamilier tilgang til å rutte med mer av deres egne penger, kan da bli en solid samfunnsmessig investering i fremtiden til den kommende generasjon. Ellers kan gunstige hus- og billån for familier som får sitt tredje barn, og da ofte må oppgradere bo- og bilforholdene sine, være solide grep for å lette på det tunge samfunnsmessige ansvaret som barnefamilier tross alt bærer på.

For ved å sette barn til verden og oppdra dem som gode samfunnsborgere sikrer barnefamilien samfunnets videreføring. Det er på tide at våre politikere igjen begynner å prioritere barnefamilien, for det er ensbetydende med det å prioritere vårt eget samfunn og ta våre demografiske utfordringer på alvor.