Manifest for mange barn

«Han ser på seg selv som en Guds gave til alle rundt seg», sa Unni, barnehagelæreren, på foreldresamtalen. Dere vet treåringer – de elsker seg selv og kroppen sin, de er fulle av fantasi, energi og nysgjerrighet. De vil være med på alt og har tilnærmet klokkertro på egne evner. «Se på meg, se på meg!» roper de med hele sin lille, kraftfulle, treårige eksistens.

Jeg tenkte på Unnis ord etterpå. Det er jo nettopp det han er – Guds gave til alle rundt seg! Selv om jeg kanskje ikke helt tror på Gud til daglig, så er jeg villig til å gjøre det akkurat når det gjelder ham. Velsignet er jeg som har en treåring i livet mitt! 

Treåringen er mitt fjerde, og siste, barn. Jeg blir 45 i år, så fertilitetsvinduet, det reproduktive intervallet mitt, er brukt opp. Med fire barn er jeg likevel et lite unikum i norsk sammenheng. Samlet fruktbarhetstall i Norge er bare 1,41. Det er det laveste som noen gang er blitt målt i landet. Professor og overlege Anne Eskild sa til Minerva at tallet neppe vil gå opp – med mindre man gjør drastiske endringer i befolkningspolitikken. Eller som Eskild sa: Norge har jo ikke befolkningspolitikk.