Når så du sist et barn?

Når så du sist et barn? 

En levende person under ti år, som du ikke er i familie med og ikke jobber med, i levende live? 

Jeg tipper det er lenge siden. Og dette er nok en del av problemet; i det samfunnet vi har skapt, lever barn og voksne helt adskilt fra hverandre. Foreldrene, eller, stort sett, forelderen, har barnet i de første månedene av barnets liv. Deretter overlates det til «systemet»: Barnehage, SFO, skole, etter hvert aktiviteter. Så blir barnet nesten voksent og flytter. Barn og voksne ser hverandre en del i disse få årene, men kanskje ikke så mye. Og disse årene utgjør bare en forsvinnende liten del av et menneskeliv. 

De som er så heldige at de får barn, har altså noen ganske få år der man har kontakt med dem. (Om man da ikke blir skilt, da er det en annen historie). 

Men hva med alle de som ikke får barn? Eller er for unge til å ha fått dem, eventuelt er så gamle at de ikke lenger har «barn»? 

Altså, når så du sist et barn? Går vi litt tilbake i historien, bare åtti – hundre år, var det barn overalt. De var i alle leiligheter, i alle nabolag, hele tiden, overalt. De var på arbeidsplassene, ikke for å jobbe, men fordi det var der mor og far var. De var med i skogen, på gården, i fabrikken, i butikken. I trafikken. På fortauene og i gatene kunne du hele tiden se barn. «Det trengs en landsby for å oppdra et barn», sier vi, men hvor lenge er det egentlig siden dette var reelt for barn i Norge? 

En ting er hva det gjør med barn at de sjelden ser ikke-profesjonelle voksne. 

Men hva gjør det med oss voksne at vi aldri lenger ser barn? 

Om du lever i Norge i dag, og har blitt voksen, så blir du egentlig nesten aldri konfrontert med barn. Du ser dem ikke. De er ikke der du er. De er ikke hjemme hos deg. De er ikke på bussen eller i bilen din på vei til jobben. Om du ikke er blant de som spesifikt jobber med barn, er de heller ikke på jobben din. Om ettermiddagen går du kanskje og trener, eller på konsert: Ingen barn der heller. Jobber du på en stor arbeidsplass, hender det kanskje en sjelden gang at en kollega har med seg et barn på jobben, gjerne med en unnskyldning; «det var planleggingsdag på skolen og jeg har ikke noe sted å ha henne». Men ser du hvordan kollegafjesene lyser opp når de en sjelden gang får lov til å holde en nyfødt kollegaunge i armene sine? 

Hvordan skal du selv få lyst til å ha barn om du aldri ser dem i hverdagen? 

Jeg tror at denne adskillelsen, voksne fra barn, er en viktigere årsak til at folk velger barnløshet, enn den såkalte «tidsklemma», eller at det er «dyrt». 

Hvor ofte får man lyst til å ha noe man aldri ser?

I lys av dette synes jeg de spede ropene om «tiltak» for at folk skal få flere barn er patetiske og hjelpeløse. Som om en person som aldri ser barn plutselig får lyst på dem ved at en minstesats heves med noen hundrelapper. 

Skal unge mennesker i dag få lyst til å bli foreldre, bør de nok i større grad oppleve i det hele tatt å se barn i hverdagen først.

Teksten ble først postet på skribentens Facebook, og er publisert etter avtale.