Forsvarsskrift for et liv med barn

Jeg skriver dette essayet på hjemmekontoret, ved et stort vindu med utsyn til barnehagen og akebakken ved siden av. Gjennom vinduet kan jeg betrakte barn i gule refleksvester som aker og skriker av spenning og glede. Å høre entusiastiske barnelyder er en kilde til glede og begeistring hos meg. Jeg bodde slik i sin tid i Helsinki også – rett ved siden av en barneskole. Barns lekelyder som nærmeste nabo, dog noe dempet gjennom et vindu, var og er en sann livsglede for meg. Noe av det fineste jeg vet, er barnehagebarn på tur i neongule og -røde refleksvester. Der tasser fremtiden, tenker jeg alltid. Jeg ser ømt på dem. Synet gir meg ro og tillit.

Akkurat nå tasser også min egen smårolling ute, et eller annet sted, i en gul refleksvest. Det er torsdag og turdag. De skulle på et museum, disse herlige småtassene fra avdelingen Hare.

Samlet fruktbarhetstall i Norge, et hypotetisk mål på kvinners fødemønster, er rekordlave 1,4 nå. Det betyr at en kvinne i Norge føder i snitt 1,4 barn. Jeg er 45 år og går ut av statistikken med 4,0. Jeg har ikke gjort noe for å hindre flere heller, men det er en grunn til at man går ut av statistikken nettopp ved 45-årsalderen. Man er rett og slett ikke fruktbar lenger.