Kvinner kan nok have it all, men det kan ikke samfunnet

Nordmenn får færre og færre barn. Tallene er på et nivå som gjør at selv politikere, som normalt er forsiktige med å mene altfor mye offentlig om denne delen av folks privatliv, ymter frempå om bekymring. I Unge Høyres utkast til nytt program drøftes temaet som et politisk problem. Men hva er egentlig saken?

I 2012 skrev Anne Marie Slaughter et nå berømt essay i The Atlantic med tittelen «Why Women Still Can’t Have It All». Siden den gang (som i årene før) kommer den samme debatten støtt og stadig: hvordan skal kvinner klare å få både barn og en tilfredsstillende karriere? I år er den tilbake, og har fått vinger av de stadig synkende fødselstallene. Debatten har gått mellom hvorfor kvinner får så få barn, om kvinner må velge mellom barn og karriere, og om det egentlig er slitsomt å få barn.

Til det første temaet kan og bør man skyte inn at ikke bare kvinner, men også menn får for få barn. Fokuset på at norske kvinner føder for få barn må i så måte være det ugjenkallelige beviset på at vi fortsatt ser på barn som et hovedsakelig kvinneanliggende, og hvor mye mer naturlig det faller oss å forbinde barn-kvinne enn barn-mann. (Et nylig eksempel finner vi i Unge Høyres nye forslag til program, som er opptatt nettopp av spørsmålet om for få fødsler. Programmet vil legge til rette for at flere kvinner skal få mulighet til å gjennomgå IVF-behandling – som regel må mannen være med i den prosessen). Uansett. Til det andre – må kvinner velge mellom karriere og barn – er det enkle svaret nei. De aller, aller fleste kvinner (78 prosent mellom 20 og 54 år) er i arbeidslivet, og i 2019 hadde 86 prosent av kvinner på 45 år barn. Kvinner med lav utdannelse får færre barn, og det er vanligere at kvinner utenfor arbeidslivet ikke har barn enn motsatt. Med andre ord: å være yrkesaktiv er ikke til hinder for å få familie.