Barn: Egoisme eller oppgave?

«Ørjan» på 50 betalte 1,4 millioner kroner for å få en baby, kunne NRK fortelle 19.06. Det var en langfortelling som rikskanalen hadde investert mye i, med journalister og fotojournalister som har fulgt Ørjan flere måneder, før, under og etter reisen til USA, hvor han fikk den lille babyen direkte fra magen til surrogatmoren, løftet ut gjennom et keisersnitt.

Oppslaget i NRK er en personlig fortelling, og en veldig sårbar fortelling. Hvorvidt det er god presseskikk å presentere en fødsel og en baby som ikke har bedt om å komme i media på denne måten, er et spørsmål jeg overlater til NRK å vurdere. Et viktigere dilemma for offentlig debatt er at sårbarheten i fortellingen gjør det vanskelig å diskutere etisk og politisk hva Ørjan har gjort: nemlig laget seg et barn ved hjelp av en anonym eggdonor og en surrogatmor. Det er vanskelig fordi det er et lite menneske vi snakker om, og fordi de fleste selvsagt ønsker henne alt godt. Samtidig er reportasjen nettopp dypt politisk, fordi den setter et flomlys på spørsmålet om den politiske reguleringen av surrogati og de beslektede etiske spørsmålene.

Det er snedig gjort fra NRKs side: personfokus virker alltid opinionsdannende og tilsvarende lammende på kritiske perspektiver. I dette tilfellet ble det nærmest en feel-good-historie som like gjerne kunne stått i et livsstilsblad. Kritiske spørsmål er nærmest fraværende i reportasjen. Og selv om det er vanskelig nettopp fordi utgangspunktet er så sårbart, er det også journalistikkens jobb. Derfor er det også vanskelig ikke å tolke inn en agenda i reportasjen: at den nettopp vil fremme legalisering av surrogati, som en del av det litt diffuse regnbue-paradigmet.

Egoisme som premiss

Men selv om det er vanskelig, må vi altså finne måter å snakke om det på fordi det handler om mer enn Ørjan og lille Viktoria, det handler om premisser som gjelder oss alle:

Jeg mener nemlig at denne måten å lage barn på, skaffe seg barn på, eller kjøpe barn på, speiler premisser i vår samtid som ikke er bra. Det er ikke vanskelig å peke på at barnet er et personlig prosjekt i fortellingen om Ørjan og babyen. Samtidig tydeliggjør surrogatipraksisen at barnet generelt er et personlig prosjekt i vår tid. Når far i fortellingen legitimerer sin egen handling, gjør han det ved å henvise til «alle»: «Å få barn er en egoistisk handling. Det gjelder for alle», kan vi lese på nrk.no’s versjon av intervjuet. Hans måte å få barn på, er ifølge dette premisset innafor det som er gjengs, det legitimeres av det «alle» gjør.

Dette kan absolutt problematiseres, og er ikke nødvendigvis så gjennomtenkt formulert av Ørjan. Samtidig tror jeg at han til en viss grad treffer noe: For selv om påstanden at det å få barn er et egoistisk prosjekt, langt fra er selvsagt, er det noe som har festet seg de siste årene. Tidligere var visa at frivillig barnløse var egoistiske, men nå er det motsatt. At dette er en mentalitetsendring, ser vi ikke minst fordi de oppvoksende håpefulle reflekterer det tilsvarende tilbake. Mange foreldre får konsekvensen formulert som krav rett i fleisen: «Det er du som ville ha barn, da får du betale for det.» Jeg tror ikke min generasjon, og langt mindre tidligere generasjoner, kom på å si noe lignende. Dette argumentet, at det å få barn er et egoistisk prosjekt, er livsfarlig for relasjonen mellom foreldre og barn. For hvordan kan man da forsvare å få barn hvis man ikke kan gi dem like mye som andre kan, eller hvis barna blir syke, ulykkelige og deprimerte? Hva om fremtidshorisonten er en klimakatastrofe? Hva om barna ikke er takknemlige for ditt egoistiske prosjekt?

I et kulturelt perspektiv blir det å lage nye mennesker som et rent egoistisk prosjekt problematisk – ikke minst i vår kultur hvor det handler om individets selvrealisering, og ikke om å drive gården videre. Hvilke forventninger stiller vi til barnet om det skal bidra til vår selvrealisering? Og hva om kalddusjen er at barn ikke bidrar til selvrealisering, men tvert om til komplisering av livet?

Gave – og oppgave

Foreldre-barn-relasjonen er uten tvil en av de mest kompliserte relasjoner som finnes – med total hengivelse, men også total makt og avmakt som utgangspunkt. Hvis det skal være et egoistisk prosjekt, blir det ikke enklere, tvert imot. Og i så fall er det kort vei til å si at det er umoralsk i det hele tatt å få barn, for kan man i det hele tatt forsvare å lage andre mennesker – mennesker som skal vokse og bli selvstendige og få sine egne liv – bare fordi man selv har inderlig lyst på det? Alternativet er å spørre hvordan det er mulig å se barn som gave og oppgave – i vår tid.

Forståelsen av hva et barn er, er ikke gitt, men speiler til enhver tid forhold og forestillinger i kulturen. Mens det å få barn i jordbrukssamfunnet var forstått som avl, og i industrisamfunnet som produksjon, blir det i dag, i forbrukersamfunnet hvor vi knapt har erfaring med behovsutsettelse, i større grad forstått det som noe som kan skaffes – og alt kan som kjent skaffes med penger.

Denne refleksjonen handler altså om premissene for det å få barn, ikke først og fremst om personene og valgene i den intime fortellingen om Ørjan og babyen på NRK. Det kan godt være at Ørjan ikke har de mest sofistikerte analysene av sitt eget baby-prosjekt, at det egentlig ikke handler om egoisme, men om instinkt eller andre udefinerte motiver. Jeg tror for eksempel at det i vår flyktige tid kanskje handler mer om en lengsel etter å binde seg til noe som er forpliktende, enn om egoisme. Uansett er den mentalitetshistoriske endringen enormt stor fra å se på barn som noe som blir gitt, til å se på barn som noe man skaffer seg. Og konsekvensene i kulturen har vi bare så vidt begynt å se.

Samtidig er det naivt å tro annet enn at NRK har valgt å lage denne fortellingen for å alminneliggjøre og dernest legalisere surrogati for enslige menn. Spørsmålet som da må diskuteres, er ikke bare om babyen, og senere barnet, ungdommen og kvinnen, får det bra – for det kan hun sikkert få. Det er ingen kunst å finne forskning som kan støtte den konklusjonen. Vi må også diskutere hvilke premisser vi lager barn på, i samtiden og fremtiden.

Surrogati tydeliggjør etter min mening nettopp diskusjonen om disse premissene. Og om disse premissene er at barn er noe man «skaffer», som en «egoistisk handling», er det en blindvei. De er ikke bærekraftige i et kulturelt perspektiv. Det kan være et argument for en lovskranken mot surrogati. Men samfunnets selvrefleksjonen om hva det betyr å få barn, er kanskje enda viktigere.