Barn: Egoisme eller oppgave?

«Ørjan» på 50 betalte 1,4 millioner kroner for å få en baby, kunne NRK fortelle 19.06. Det var en langfortelling som rikskanalen hadde investert mye i, med journalister og fotojournalister som har fulgt Ørjan flere måneder, før, under og etter reisen til USA, hvor han fikk den lille babyen direkte fra magen til surrogatmoren, løftet ut gjennom et keisersnitt.

Oppslaget i NRK er en personlig fortelling, og en veldig sårbar fortelling. Hvorvidt det er god presseskikk å presentere en fødsel og en baby som ikke har bedt om å komme i media på denne måten, er et spørsmål jeg overlater til NRK å vurdere. Et viktigere dilemma for offentlig debatt er at sårbarheten i fortellingen gjør det vanskelig å diskutere etisk og politisk hva Ørjan har gjort: nemlig laget seg et barn ved hjelp av en anonym eggdonor og en surrogatmor. Det er vanskelig fordi det er et lite menneske vi snakker om, og fordi de fleste selvsagt ønsker henne alt godt. Samtidig er reportasjen nettopp dypt politisk, fordi den setter et flomlys på spørsmålet om den politiske reguleringen av surrogati og de beslektede etiske spørsmålene.

Det er snedig gjort fra NRKs side: personfokus virker alltid opinionsdannende og tilsvarende lammende på kritiske perspektiver. I dette tilfellet ble det nærmest en feel-good-historie som like gjerne kunne stått i et livsstilsblad. Kritiske spørsmål er nærmest fraværende i reportasjen. Og selv om det er vanskelig nettopp fordi utgangspunktet er så sårbart, er det også journalistikkens jobb. Derfor er det også vanskelig ikke å tolke inn en agenda i reportasjen: at den nettopp vil fremme legalisering av surrogati, som en del av det litt diffuse regnbue-paradigmet.