Kampen for leken er en kamp for frihet

"Barns lek er enhver oppførsel, aktivitet eller prosess satt i gang, styrt og strukturert av barna selv; den finner sted når og hvor mulighetene oppstår. Omsorgspersoner kan bidra til å skape miljøer der lek foregår, men lek er i seg selv ikke-obligatorisk, drevet av indre motivasjon, og foretatt for sin egen skyld, snarere enn som et middel for å nå et mål."

Sitatet er fra FNs barnerettighetskommite, og deres kommentar til artikkel 31 i barnekonvensjonen — og den gjør det tydelig hvor viktig leken er som en liberal rettighet. Det handler om at barna skal sette i gang og styre ting selv — indre motivert og uten å bli begrenset av andres mål. Skal oppdragelsen skje "i en ånd av frihet", som det også står i konvensjonen, så er leken helt grunnleggende.

Vi snakker ofte om friheten som om den var noe lett og enkelt. Det skal være så deilig å være fri! Men det er det jo ikke alltid. Et fritt samfunn mangler trygge fasiter, og våre frie medmennesker kan oppføre seg rart og uforutsigbart. Leken sin nytteverdi er ikke noe som er fullstendig kartlagt — men det er ingen tvil om at leken er viktig, og det er mye som tyder på at en viktig del av det nettopp er at den lærer oss å håndtere det som er angstfremmende og uforutsigbart. Leken er altså ikke bare et viktig uttrykk for frihet i barndommen, men den hjelper oss også å tåle friheten senere i livet.

Men før barnekonvensjonen ble vedtatt i 1989, hadde denne rettigheten vært på vikende front — og det har den dessverre også vært siden. Komiteen skriver at lek ofte ses på som "tapt tid" — som fjollete og uproduktiv virksomhet uten egenverdi, og de understreker at voksne ofte mangler kompetansen til å være lekne med barna.

Stadig færre barn har tilgang på skogholt og lunder, og lekende barn og unge er ofte ikke velkomne i gater og parker. Uansett velger mange å holde barna inngjerdet og institusjonalisert av hensyn til sikkerheten. Når vi snakker om "kvalitet" i barndomspolitikken, handler det som oftest om aktiviteter som styres og struktureres av voksne. Dette inkluderer «lekbaserte læringsaktiviteter» og andre gøyale eller kreative tiltak – sånt er spennende, men det tilfredsstiller ikke barnas rett til, eller behov for, det å leke. Lek handler ikke om «gøy», det handler om autonomi og frihet.

Barnehagelærerne har spredd en viss bevissthet om dette i fagforeningene, og derigjennom i partiene på venstresiden, men det mangler en tydelig og prinsippfast liberal stemme i denne samtalen.

Vi skal ikke romantisere fortiden, flere av barnas øvrige rettigheter er mer respektert i dag, og barna er i dag langt mindre utsatt for traffikkulykker. Men det er et faktum at barn i dag også har langt mindre anledning til å bevege seg fritt i nabolaget sitt og til å leke slik de har rett til å leke. Det går an å gi barna tilbake mye av denne friheten uten å få de styggere delene av fortiden tilbake — men da behøver vi en tydelig liberal stemme som kjemper for det. Ellers er jeg redd for at vi vil fortsette andre vegen.