O julemarked med din glede

«Verden vil bedras», sa alltid min bestemor, og det er i grunn mer sannhet i det utsagnet enn jeg liker å ta inn over meg. Særlig er dette sant om desember, som bringer med seg uante muligheter for et helt vell av juleaktiviteter. Blant dem troner ingen høyere enn julemarkedet.

Så romantisert i folks bevissthet er julemarkedene, at det kan synes som om enhver institusjon med respekt for seg selv arrangerer et: det er Folkemuseets julemarked, Steinerskolens julemarked, Bogstad gårds julemarked, DOGA Julemarked, Blaafarveværkets julemarked og Botanisk hages julemarked, for å nevne noen.

Det er ikke måte på hvor mange som tenker at det å gå og titte på hjemmelagde produkter i en tettpakket folkemengde, gjerne med voldsomme skift av varmt og kaldt inne i en varm kåpe, er en strålende idé. Sleng inn noen unger som vekselvis er slitne og høye på sukker og e-stoffer, så har du oppskriften på en genial førjulshelg. 

Julemarkedet har sin opprinnelse i senmiddelalderen i de tysktalende delene av Europa og spredte seg etter hvert utover i Europa. Opprinnelig var det et gatemarked med små juledekorerte boder, lokal håndverkskunst og god mat og drikke. 

Tradisjonen med julemarked ble mer og mer populær etter Reformasjonen. I 1616 måtte en prest i Nürnberg kansellere ettermiddagsmessen på julekvelden, fordi det lokale markedet var så populært at ingen deltok på selve messen. Noen av de mest populære julemarkedene i Europa er nå å finne i Wien, Strasbourg og Brussel.

Her i Oslo har vi det gjennomkommersialiserte konseptet «Jul i Vinterland» ved Spikersuppa. Jeg passerte det en torsdag formiddag i desember, og kom på den aldeles glitrende ideen at jeg og noen venninner umiddelbart etter lørdagens juleteater burde ta med barna innom dette koselige vintermarkedet.

Jeg våknet glad og forventningsfull, fylt med glede over tanken på hvordan vi alle skulle få julestemning på teateret, etterfulgt av allsang av julesanger rundt en bålpanne og velsmakende julemat solgt av blide mennesker i små, søte juleboder.

Det startet godt med juleteateret, selv om det var en relativt ublu pris å betale per husstand for å se noen nisser gynge frem og tilbake på en teaterscene og innse at barna knapt skjønte handlingen. Etter at vi hadde overlevd både teateret og den endeløse køen for både å gå på do og komme seg ut av teaterbygget, var det klart for «Jul i Vinterland». 

Det startet så godt. Mor 1 hadde bakt hjemmelagde kanelboller som vi bestemte oss for å innta rundt en bålpanne jeg hadde lest om på nett. Jeg så for meg saueskinn, eventyrstund, knitrende ild og god stemning. 

Vi fant bålpannen, plassert ved siden av markedets søppelplass. Når jeg ser tilbake på bildene fra kosestunden kan jeg så vidt gjennom den sure røyken fra bålpannen skimte noen små villdyr som kaster seg over kanelbollene og noen slitne voksne ansikter, pent rammet inn av en raus mengde knallblå søppelkasser. 

Neste post på programmet var ulike aktiviteter for barn og voksne som uten unntak enten skremte et av barna, eller fikk en av mødrene til å bli lysegrønne i ansiktet og ville kaste opp. Vi ble husjet inn og ut av noen strenge herremenn med svært liten tålmodighet for små barn og med en aksent og serviceinnstilling som minnet om det gamle DDR. En av de mer bereiste mødrene lente seg mot meg, så megetsigende på meg og sa: «Det er langt herfra til Wien og Strasbourg». 

Det velsmakende og joviale julemarkedet jeg hadde sett for meg, var åpenbart en del av min fantasi. Jeg fikk ikke akkurat følelsen av at det var norske bondekoner som hadde sittet og strikket sokkene som ble solgt og det var lite av maten som fristet for de voksne. Barna derimot var så klare som de kunne bli for glaserte epler, marshmallows og sukkerspinn. Jeg kunne styre min begeistring for elgpølsen som både så og luktet som om den hadde noen år på baken. Noen år på baken hadde også den talende plastelgen med nisselue som var hengt opp på en vegg og sa intetsigende ting på repeat. 

Det er ikke til å komme unna at min idé om julemarked kolliderte med «Jul i Vinterland», men det er også flere svært sjarmerende julemarkeder, som de på Folkemuseet og Bogstad gård. Likevel har jeg til gode å være på et eneste julemarked som ikke på et tidspunkt gir meg lyst til å løpe skrikende bort fra horden av mennesker, men stundom fylles jeg også av en begeistring og glede som varmer et kaldt vinterhjerte. For det er også en del av vinteren og julen her i det kalde nord: å stå i ubehaget og så fylles av juleglede og varme i både kropp og sinn.