«Du kan tenke på deg selv som gutt eller jente, eller ikke vite helt»

Vi er nå vitne til den første generasjonen som bes reflektere over eget kjønn på skolen, som nedfelt i undervisningsplanen. 

Dette er i seg selv interessant, siden de aller fleste barn og voksne identifiserer seg med sitt biologiske kjønn. Den minoriteten av barn som ikke opplever samsvar mellom opplevd og medfødt kjønn, vil i 61–98 prosent av tilfellene likevel «lande» i sitt biologiske kjønn ved endt pubertet. 

Et foreløpig uvisst, men viktig spørsmål er om statistikken kan påvirkes av at skolen gjør seg til arena for utforskning av unges kjønnsidentitet. 

Fra psykologien vet vi at hva en autoritet sier, har spesiell betydning i forhold til i en symmetrisk relasjon. Vi er mindre tilbøyelige til å si oss uenig med de vi anser som ekspert eller «sjef». Derfor er det viktig at undervisning om tematikk vi har lite reell kunnskap om, som identitetsutvikling og kjønnsidentitet, rammes inn på riktig måte. 

En risiko ved å drive undervisning for barn, er faren for påvirkning. Frem til nå er spørsmål knyttet til kjønnsidentitet tematisert på barnets egne premisser i den private sfæren. Den nåværende undervisningsplanen legger imidlertid opp til en tvungen, og for noen, prematur refleksjon rundt hva vi kan karakterisere som eksistensielle spørsmål. 

 I Aschehougs lærebok i naturfag for 3.-4. trinn står det at barn skal «tenke over hvordan det er å føle seg som gutt eller jente, eller ingen av delene, eller begge deler», det oppfordres videre til samtale om utsagnet «kjønnsidentiteten din er din egen tanke om hvem du er, og hvordan du ser deg selv. Du kan tenke på deg selv som gutt eller jente, eller ikke vite helt. Du kan ønske å bli kalt han, hun eller hen, eller hva du vil». Ifølge læreboken i samfunnsfag for femte trinn er det «faktisk ingen andre enn deg selv som kan vite hvilket kjønn du er».

For de fleste trygge og resiliente barn vil det nok være uproblematisk å delta i følgende refleksjonsøvelse som foreslått av FRI for 2. trinn: «er alle mennesker jenter eller gutter?» , eller undervisning som i emneplanen for pedagogikk beskrives som læren om «mangfoldet i kjønn». 

For andre kan slik refleksjon flettes inn i en allerede eksisterende forvirring, som i utgangspunktet ikke handler om kjønnsidentitet. Det er ikke uvanlig at barn forstår smertefulle følelser som noe «galt med en selv», i stedet for som en naturlig reaksjon på belastende livshendelser.

Kjønn blir kanalen barn forstår sin psykiske smerte gjennom, hvis det er dét vi foreslår. 

Når mennesker har det vanskelig, leter vi automatisk etter årsaker til hvorfor. For de fleste ligger svaret i skjæringspunktet mellom arv, livssituasjon, identitet og erfaringer. Altså en unik forklaring for det unike individet. Stort sett finnes ingen enkel løsning, men en sann og meningsfull forståelse gir mulighet for psykisk modning og vekst, som vei ut av det vonde. 

Karakteristisk for unge mennesker, og de med problemer knyttet til identitet og personlighet, er et uklart og dels fragmentert indre. Sannhetssøken blir derved en komplisert oppgave. 

Som terapeut ser jeg ofte hvordan ytre og generelle forklaringer blir erstatning for genuine og personlige. 

Det helbredende aspektet i en terapi blir da en langsom utforskning av selvet, som tillater etableringen av nettopp slike genuine og personlige sammenhenger. Utfallet kan selvsagt være ønske om kjønnskorrigerende behandling, men et viktig skille mellom klasserom og terapirom er at sistnevnte lar individets eget tempo og prosess være førende. På skolen hverken kan eller bør det alltid være slik. 

Jo mer en forklaringsmodell bekreftes fra omverdenen, desto vanskeligere blir det å se andre perspektiv.

Det er ikke så farlig hvis man får tid og mulighet til å vikle seg ut av potensielle feilforståelser, men kjønnsinkongruens er en forklaringsmodell som inkluderer irreversible medisinske inngrep i prepubertal alder. 

Kunnskap om bivirkninger ved bruk av pubertetsutsettende medisiner er foreløpig begrenset. De mest kjente er vektøkning, redusert lengdevekst, redusert benmineralisering, samt en mulig innvirkning på psykologisk modning. Nyere viten peker i tillegg mot forhøyet fare for hjerte- og karsykdom. 

Kjønnsinkongruens som foreslått av en autoritet, bærer potensial til å bli en vikarierende forklaring på den enkeltes uro. Derfor må kunnskapsformidlingen unngå bekreftelsesfellen i møte med den enkeltes strev.