Å oppdra er slitsomt – men helt nødvendig!

I sommer skrev jeg et lite leserinnlegg i lokalavisen Gudbrandsdølen Dagningen om mitt besøk på Lillehammer bibliotek. Jeg var på barneavdelingen med mitt fjerde og siste barn på tre år. Jeg tenkte at biblioteket ville være et fint sted å roe ned en aktiv liten gutt – lese litt i stillhet og eventuelt låne noen bøker. Vi har ikke vært aktive brukere av barneavdelingen ettersom vi som finskspråklige bestiller barnebøkene direkte fra den finske bibliotekstjenesten i Finnmark. Men når barnehagen var sommerstengt, måtte vi finne på noe – og biblioteket fremsto som et nært, gratis og godt alternativ. 

Nært og gratis, ja, men ikke så veldig godt.

Barneavdelingen på Lillehammer bibliotek lignet nemlig mer på et lekeland enn et bibliotek når det gjaldt lyd- og aktivitetsnivået. Det var hverken bøkene eller lesing som sto i fokus. Det var mødre, fedre og besteforeldre som løp etter ville småtasser som skrek, ropte og løp i alle retninger. Det var ingen som hvisket og knapt noen som leste. Det var ingen foreldre som hysjet på avkommet sitt. Jeg observerte flere foreldre som prøvde å få barna til å sette seg ned og få i gang lesing, men de fikk jo ikke til den nødvendige roen rundt lesingen når det var så mye lyd og aktivitet rundt.