Monopolprofitt er aldri greit

I en kronikk i Dagens Næringsliv 4. juli hevder LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad at velferdstjenester, slik som barnevern og barnehager, har egenskaper som gjør at de ikke egner seg for markedstenkning. Det er asymmetrisk informasjon, mangel på valgfrihet og monopol på tilbudssiden. Det gir muligheter til monopolprofitt, mener han.

Monopolistisk tilpasning betyr at det kun er én leverandør, at denne har full kontroll med prisene, og er beskyttet mot nyetableringer. Innen velferdssektoren er ingen private i nærheten av å være i en slik situasjon.

Barnehagesektoren, som Bjørnstad trekker frem, kan brukes som eksempel. Ifølge Utdanningsdirektoratet utgjør barnehagene i de fem største kjedene til sammen 25 prosent av de private barnehagene. Flertallet av de private barnehagene er frittstående eller tilhører konsern/ kjede med kun et fåtall barnehager. I tillegg kommer de kommunale barnehagene. Om lag 20 prosent av alle barn i både kommunale og private barnehager går i en barnehage tilhørende en av de fem store kjedene. Dette er milevis unna monopolistiske tilstander.

Prisene brukerne betaler innen de ulike velferdssektorene er politisk bestemte, støtten eller betalingen private leverandører mottar fra det offentlige gjenspeiler kostnadene til tilsvarende offentlige leverandører, eller er noe lavere. Endelig er ikke private leverandører beskyttet mot nyetableringer. Det offentlige står helt fritt til å etablere egne institusjoner.

Avgjørende betingelser for å ta ut monopolprofitt er derfor ikke tilstede.

Bjørnstad har rett i at det i en del tilfeller er det som kalles asymmetrisk informasjon. Det vil si at brukerne har mindre informasjon og kunnskap enn leverandørene. Brukere har i noen tilfeller heller ikke mulighet til selv å velge leverandør. Problemet med asymmetri og mangel på valgmulighet gjelder spesielt innen barnevernet, i noen grad i omsorgsektoren, men i liten grad innen barnehagesektoren.

Barn som blir ivaretatt av Barnevernet er ikke i en posisjon hvor de kan gjøre egne valg om hvor de skal bo. De pårørende er ofte i en vanskelig situasjon. Derfor er det viktig med gode tilsynsordninger, både overfor offentlig- og privatdrevne institusjoner. Det er dessverre gjennom historien mange eksempler på svikt og overtramp også i offentlig drevne institusjoner. (Se f. eks. dokumentaren om Bjerketun.) Alle institusjoner er i dag under tilsyn, både offentlige og private. Tilsynet er det samme, så det ingen ekstrakostnader for dette, ved å ha private istedenfor offentlige institusjoner.

Det er ingen ting som hindrer staten, eller en kommune som Oslo, i å opprette flere barnevernsinstitusjoner. Ofte er det de farligste barna (som Bjørnstad kaller de mest sårbare) som kommunene ber private om å overta. Dette er barn som av sikkerhetsgrunner krever mange ansatte, og som barnevernet i en kommune akutt må få plassert. Private leverandører har vist seg å ha fleksibilitet og kompetanse til å gjøre det. Offentlige institusjoner har ikke ønsket eller evnet det.

Strukturen med et relativt stort innslag av private barnevernsinstitusjoner er etterspørselsdrevet. I dag er det større mangel på institusjonsplasser enn noen gang, noe som må sees i sammenheng med regjeringens avkommersialisering. Kommersielle bygger ned sin kapasitet, og offentlige institusjoner greier ikke å kompensere for det. Barne- og familieminister Toppe kaller i disse dager inn private til krisemøte om situasjonen. Ansvarlig direktorat (Bufetat) har problemer med å ivareta sin plikt om å få plassert barn på barnevernsinstitusjoner. Problemet ser ut til å vokse.

Mange av brukerne av omsorgstjenestene er heller ikke i stand til å gjøre egne valg, men de fleste har pårørende som bistår. I flere kommuner kan brukere velge leverandører av hjemmetjenester. Får en tildelt sykehjemsplass, kan en søke om plass på det sykehjemmet en måtte ønske. Tilgjengeligheten på plasser er imidlertid sterkt begrenset. For barnehager er det stor grad av valgfrihet og foreldre følger godt med på rennommeet til de enkelte barnehagene.

Tilfredsheten med barnehagene i Norge er høy, og har hvert år ligget noe høyere for private enn kommunale. Miksen av kommunale og private barnehager, valgfrihet og god informasjon gjennom systematisk barnehage/foreldre kontakt har helt sikkert bidratt til den høye kvaliteten på barnehagene.

Det er således mange gode erfaringer med at markedsprinsipper kan brukes også innen velferden.