Kommersielle barnevernsaktører er et viktig supplement i velferdsstaten

Regjeringen vil ifølge Hurdalsplattformen gradvis fase ut store kommersielle aktører fra barnevernet, og den ønsker å avslutte bruken av konkurranseutsetting og anbud i sektoren, samt sikre ideelle virksomheter langsiktige avtaler med det offentlige. Plattformens innhold kan vanskelig tolkes annerledes enn at kommersielle aktører etter hvert skal fjernes fra barnevernssektoren. Dette innebærer en totalt manglende annerkjennelse av disse aktørenes rolle.

Barnevernet har i lengre tid hatt en sterk tilstedeværelse av private. Det er tjenester hvor det ofte er vanskelig å bruke hierarkisk, offentlig produksjon av tjenestene. Med de kommersielle med på laget får man en helt annen fleksibilitet. De ulike tjenestene i barnevernet har varierende etterspørsel, både i forhold til type tjeneste og geografisk plassering. Private aktører, særlig kommersielle, bidrar til økt mulighet for fleksibel drift og kapasitetsstyring, noe som medfører kostnadsbesparelser.

Et eksempel er flyktningkrisen i 2015-2016. Mange flyktninger kom så fort og uventet at vår mottakerkapasitet ble rystet. Flere av de unge asylsøkerne ble plassert midlertidig på barnevernsinstitusjoner. Det var i størst grad de kommersielle aktørene som hurtig stilte med kapasitet, noe som illustreres av at de kommersielle aktørenes andel av den samlede omsetningen innen barnevernet var usedvanlig høy i 2016, mens flere av de kommersielle aktørene trakk seg ut av sektoren i årene etter – da krisen kom mer under kontroll.

Kommersielle aktører er rett og slett flinkere til å skalere sin virksomhet opp og ned i takt med endrede behov. Dette skyldes blant annet at kommersielle aktører lettere kan flytte ressurser og ansatte på tvers av tjenesteområder. Hvis man faser ut alle kommersielle aktører fra barnevernsområdet, vil det kunne hindre at de kan hjelpe i nye og uventede akuttsituasjoner.

Dersom det offentlige og ideelle skal levere alle tjenester selv, i alle deler av landet, vil det fort medføre at vi kraftig må oppruste de ulike offentlige tjenestene rundt omkring i Norge. Midlertidig og akutt omsorg innenfor barnevern, der brukerbehov oppstår akutt, er tjenester med lav forutsigbarhet – det er vanskelig å si når behovet vil oppstå. Samtidig vet vi at behovet oppstår med ujevne mellomrom. Skal det offentlige og ideelle aktører med langsiktige avtaler bygge opp et tilstrekkelig tilbud i egenregi, vil det innebære at systemet i store perioder vil ha overkapasitet. Man må hele tiden stå klar med kapasitet, og må til enhver tid ha mennesker på lønningslisten på grunn av kravet om jobbsikkerhet i det offentlige, til og med i tider hvor det ikke er noe behov for økt kapasitet i barnevernet. Dette medfører økte kostnader for samfunnet totalt sett.

Videre er barnevernet en tjeneste hvor det typisk er vanskelig og tungt å jobbe. Det er tung tematikk de ansatte jobber med – ofte ekstremt sårbare og vanskelige unge. Derfor er organisasjonen rundt de ansatte som står ansikt til ansikt med brukeren, svært viktig.

Private aktører står for en stor andel av tilbudet i institusjonsbarnevernet, om lag 60 prosent ifølge velferdstjenesteutvalget. På institusjonsområdet er det særlig ideelle aktører som har kompetanse på rusbehandling, hvor de har store markedsandeler, mens det særlig er de kommersielle aktørene som har vist seg mer fleksible enn det offentlige når det gjelder å innrette tilbudet mot barn med spesielt høy problembelastning, for eksempel ved at barnet får et mer individuelt tilpasset tilbud.

Det er altså i stor grad de kommersielle som håndterer de unge med høyest belastning. Dette er ikke nødvendigvis bare noe det offentlige og ideelle aktører med langsiktige avtaler plutselig kan få økt kompetanse til å gjøre. I det lange løp vil ervervelses av slik kompetanse også medføre økt ressursbruk fra det offentliges side.

At de kommersielle aktørene har større fleksibilitet, gjelder ikke bare kapasitet og kompetanse, men også innenfor arbeidstid og sammensetningen av turnus. De bruker i større grad medleverordninger, hvor ansatte oppholder seg med barn plassert i barnevernsinstitusjoner over lengre sammenhengende perioder (man lever med). For eksempel ved at man har turnusordninger som gjør at de ansatte er på jobb døgnet rundt i to uker, for så å ha fri over en tilsvarende periode.

For en del av de tyngste klientene i barnevernet, for eksempel ungdom med store atferdsproblemer, kan slik medleverturnus føre til bedre kvalitet for brukerne, fordi ungdommen kan få bedre hjelp, dersom de har en fast voksenperson rundt seg, som er der hele tiden. Det skaper trygghet og forutsigbarhet. Det kan også gi mer fornøyde pårørende og ansatte.

Offentlige aktører benytter seg i mindre grad av slike turnusordninger, fordi statens tariffavtaler setter begrensninger på arbeidstid. Slik sett kan altså kommersielle aktører levere høyere kvalitet på tjenestene enn offentlige aktører kan.

Velferdsstaten står overfor enorme utfordringer i tiden fremover, blant annet som følge av at eldrebølgen fører til at vi må øke kapasiteten i systemet. Skal vi ha gode tjenester i fremtiden, krever det at alle ressurser mobiliseres. Derfor er det trist at regjeringen er så opptatt av hvilke velferdsleverandører som skal kastes ut.