Basepolitikken – en selvpålagt tvangstrøye

Den russiske invasjonen av Ukraina har forsterket bildet av Norges nabo i øst. Folkeretten, som skal regulere staters atferd på den internasjonale arenaen, har blitt satt til side av en stat som hevder den har legitime interesser i et annet land. «Broderskapet» mellom det ukrainske og russiske folk var kun et påskudd fra Kreml for å legitimere sitt groteske angrep på den suverene ukrainske stat.

Helt fra den kalde krigens start har Norge tviholdt på en politikk i nordområdene med avskrekking og beroligelse som forutsetning. Det har fungert. Norge er det eneste av Russlands naboland som aldri har vært i krig med Russland. Det endrer ikke at nye geopolitiske forutsetninger må få Norge til å tenke nytt om basepolitikk. Denne politikken har ikke tilrettelagt for permanente utenlandske militærbaser på norsk jord. Begrunnelsen har vært å beholde avspenningen mot Russland i nord.

Beslutningstakere har på en slik måte latt seg indirekte bøye av for russiske interesser, i frykt for å bli utsatt for angrep. Det er en passiv tankegang, men oppskriften på hvordan den klassiske realismen i internasjonal politisk teori fungerer. En anerkjennelse av mektige staters interesser, i denne forstand i militær kontekst. Små stater må gjøre det de kan for å overleve i en verden hvor verdensanarkiet herjer og hvor det er den sterkestes rett som betyr noe.

Thomas Hobbes beskriver i verket sitt Leviathan fra 1651 om en verden basert på knapphet og overlevelseskamp. Slik kommer uttrykket «alles krig mot alle» til kjenne om hvordan Hobbes observerer den kaotiske situasjonen som utspiller seg i naturtilstanden. Fordi individet ønsker trygghet, inngås samfunnskontrakten hvor individet gir fra seg frihet i bytte mot trygghet, i den grad de andre individene er villige til å gjøre det samme. Dette heter kontraktsteori. I kontraktsteorien er det ulike ideer om hvordan man så går videre for å realisere trygghet, men en slik kontrakt eksisterer ikke overhodet i internasjonal politikk, som derfor fremdeles kan ses som en alles kamp mot alle.

I overførbar betydning gir Norge etter for russiske interesser, ved ikke å ha utenlandske baser på norsk jord. Tilbake får Norge en «garanti» om at Russland ikke vil angripe. På samme måte har Russland krevd av statene i Baltikum, som var en av foranledningene for krigen i Ukraina. Ingen av statene på Baltikum ga etter, noe som ble helhjertet støttet opp om av NATO.

Selvråderett og suverenitet med en territoriell grense er en forutsetning for enhver stat. Norsk sikkerhetspolitikk skal og bør styres av Norge selv. Slik har Norge mulighet til å bestemme over egen basepolitikk. Men er det i Norges interesse å fortsette med samme basepolitikk fra 1949?

Det norske forsvaret vil ikke være i stand til å motstå et russisk angrep. Avhengigheten av NATO som vil utløses av artikkel 5, kan medføre at alliansen ikke kommer Norge til unnsetning med full styrke før opp mot 30 dager etter et angrep, ifølge generalløytnant Pierre Gillet. Denne tiden er kostbar og risikofylt å belage seg på ved et angrep. Det er verdt å stille noen spørsmål til dette:

1) Er det nok kun å styrke forsvaret gjennom bevilgninger?

2) Vil permanente utenlandske baser på norsk jord styrke den norske sikkerheten, samt gagne NATO? Her vil jeg påpeke at Norge da ikke styrker forsvaret samtidig, men kun belager seg på allierte baser.

3) Kan både en styrking av forsvaret i tillegg med permanente utenlandske baser være å foretrekke?

Å oppnå det fagmilitære rådet sitt mest ambisiøse fremtidsforsvar, «alternativ A», er i overskuelig fremtid urealistisk grunnet liten vilje hos de politiske beslutningsmyndighetene til å bevilge nok midler. Da bør det i første omgang gjennomføres effektive tiltak som kan signalisere avskrekking i Norges nærområder. Utenlandske militærbaser med permanent tilstedeværelse vil nettopp sørge for dette. Samtidig vil det styrke norsk sikkerhet i nordområdene. Da er det også åpenbart at en slik tilstedeværelse også er i NATOs interesser. Samtidig burde det være vilje hos norske politikere til å styrke forsvaret nok for å nå «alternativ A» i det fagmilitære rådet. Derfor vil både en styrking av forsvaret, samt å ha utenlandske baser være noe å etterstrebe, siden både Norge og NATOs sikkerhet styrkes av dette.

Beroligelse kan ses på som å vende det andre kinn mot en autoritær motpart som har vist seg null troverdig i møte med demokratiske staters naive tro på dialog som fredsmiddel. I 2015 sa daværende forsvarsminister Ine Eriksen Søreide (H) at forholdet til Russland aldri vil forbli det samme etter landets krigføring i Georgia i 2008 og på Krym i 2014. Det er en klok analyse. Å fortsette en politikk med tro på dialog vil kun revitalisere forståelsen av en russisk part som såret og desperat etter å få anerkjennelse og forståelse for sin politikk. Den burde ingen etterstrebe.

Med et Russland i bakteppe som en uforutsigbar nabo, er basepolitikken nødt til å endres deretter. Norge og NATO har verdier det er verdt å forsvare. I et intervju med Financial Times kalte den tidligere ukrainske presidenten Petro Porosjenko Vladimir Putin for en patologisk løgner og en person som ikke skal fryktes. Derfor er avskrekking, og om nødvendig konfrontasjon, tiltak som må til for at den autokratiske Putin ikke skal få realisert sine politiske ønsker. Den selvpålagte tvangstrøyen Norge har på seg må rives i stykker.