Vi får håpe Beethoven var svart

For en som elsker klassisk musikk, er det en blandet fornøyelse å se de gamle komponistene bli angrepet.

På den ene side er de forlengst døde, og kan ikke forsvare seg. Dessuten later de fleste til å ha vært ganske sympatiske, om enn ofte vanskelige, typer – joda, med Wagner som hederlig unntak.

Samtidig er det jo som man sier i politikken: All PR er god PR. Fra dette perspektivet er det strålende om de gamle mestere i det hele tatt diskuteres, så blir vi i det minste minnet på at det engang ble skrevet polyfone madrigaler og symfonier med avansert harmonikk for store orkestre. For det er bare å erkjenne at den klassiske musikken ellers befinner seg i et sakte diminuendo i vårt samfunn (det språklige bildet er, for eksempel, sikkert utdatert for lengst).