Bergens tilbakegang er et varsel om et Norge i endring

Høsten 2023 skrev jeg et Civita-notat om Bergens tilbakegang. I notatet gjennomgikk jeg befolkningsdata fra de norske folketellingene og siste tilgjengelige befolkningsstatistikk fra Statistisk sentralbyrå. 

Da fant jeg blant annet at Bergens befolkning vokser saktere enn befolkningen i de andre norske storbyene, samt at både Trondheim og Stavanger/Sandnes kan gå forbi Bergen i folketall i løpet av inneværende århundre.

Utviklingen bør først og fremst bekymre bergenserne, men trenden bør også skape bekymring for Norge som helhet. Mer om dette senere i teksten.

Bergens storhetstid

Bergen har en stolt historie. Byen ble regnet som Norges hovedstad da Norgesveldet var på sitt største på 1200-tallet og landet ble regnet som en europeisk stormakt. 

Selv om kongemakten først ble flyttet til Oslo, og deretter til København, forble likevel Bergen Norges største by. I 1350, ved utgangen av høymiddelalderen og under Hansaforbundets storhetstid, hadde Bergen cirka 7000 innbyggere, mens Nidaros og Oslo hadde cirka 3000 innbyggere hver. 

Bergen skulle ikke bare forbli Norges mest folkerike by frem til langt ut på 1800-tallet, men også oppleve å være Nordens største by på 1600-tallet, med en anslått befolkning på rundt 15.000 innbyggere.

Norges to første folketellinger, i 1769 og 1801, skulle representere Bergens relative toppunkt. Da bodde mellom en fjerdedel og en tredjedel av den norske urbane befolkningen i Bergen, og byen hadde omtrent dobbelt så mange innbyggere som Oslo/Christiania.

Men siden den gang har Bergen sakket akterut sammenlignet med Oslo.

I 1835 overtok Christiania Bergens posisjon som Norges største by. Byen hadde 40.000 innbyggere ved folketellingen i 1855, som økte til over 220.000 innbyggere ved folketellingen i 1900. 

Det skulle gå nærmere hundre år før Bergen nådde samme innbyggertall som hovedstaden hadde i år 1900.

Gjennom hele 1900-tallet har Bergen hatt en lavere prosentvis befolkningsvekst enn andre norske storbyer, som Trondheim, Stavanger, Kristiansand med flere.

Bergens befolkning vokser sakte

Men Bergens relative tilbakegang har blir forsterket ytterligere de siste tiårene. 

I Civita-notatet, som benyttet data fra SSB, fant jeg at Bergen i perioden 1990 til 2023 har hatt den laveste prosentvise befolkningsveksten av de tolv mest folkerike kommunene i Norge.

Gitt samme befolkningsvekst som i perioden 1997–2023, vil Bergen bli forbigått av de sammenvokste byene Stavanger og Sandnes i løpet av dette århundret. 

Fortsetter trenden fra de siste fem årene, hvor Bergen har hatt en særlig lav vekst, vil også Trondheim gå forbi Bergen i folketall i løpet av dette århundret.

Så må det bemerkes at metoden som er brukt over har en rekke svakheter, med tanke på å lage prognoser langt frem i tid. Men også ifølge SSBs befolkningsprognoser, for eksempel frem mot 2050, vil Bergen ha en lavere befolkningsvekst enn Oslo, Trondheim og flere av de andre mest folkerike kommunene.

Fersk statistikk bekrefter trenden

I februar publiserte SSB statistikk for befolkningsutviklingen i Norge for fjerde kvartal 2023 og for året som helhet.

Med en total befolkningsvekst på 2610 mennesker for 2023 rundet Bergen en befolkning på 290.000 innbyggere i løpet av fjoråret. Men befolkningsveksten i Bergen var fortsatt lavere enn veksten i andre storbyer.

Oslo dro ytterligere fra Bergen med en befolkningsvekst på 8673 for 2023.

Men også Stavanger hadde en befolkningsvekst på 3037 innbyggere – til tross for at innbyggertallet i byen er halvparten av Bergens. I tillegg kommer Sandnes, som hadde en befolkningsvekst på 1154 innbyggere.

Til og med Lillestrøm, som hadde en befolkning på rundt 90.000 innbyggere ved inngangen til fjoråret, hadde en høyere befolkningsvekst (2686 innbyggere) enn Bergen – til tross for at sistnevnte har tre ganger så høy befolkning.

Hvorfor vokser Bergen så sakte?

Det er hovedsakelig to forklaringer: lavt fødselsoverskudd og mange som flytter ut av byen.

I notatet finner jeg at Bergen har et systematisk lavere fødselsoverskudd, relativt til folkemengden, enn andre storbyer i perioden 1997–2023.

Dette blir på nytt bekreftet for 2023, hvor Bergen hadde et fødselsoverskudd på 715 personer. 

Til sammenligning hadde Oslo et fødselsoverskudd på 4541, Trondheim hadde et fødselsoverskudd på 796, mens Stavanger og Sandnes, til sammen, hadde et fødselsoverskudd på 899.

Bergen har også et betydelig innenlandsk flytteunderskudd de siste årene. Uten innvandring fra utlandet, hadde Bergen hatt et flyttetap på rundt 4000 personer for hele perioden 1997–2023.

Til sammenligning har Trondheim et innenlands flytteoverskudd på rundt 11.000, mens Kristiansand har et flytteoverskudd på nesten 7000 innbyggere i samme periode. 

En del statistikk kan tyde på at studenter som studerer i Bergen, i mindre grad enn i for eksempel studentbyer som Trondheim og Kristiansand, velger å bosette seg i byen i etterkant av studiene. 

Mens Trondheim har et netto innenlands flytteoverskudd for 2. og 3. kvartal, hvor de fleste av studentene flytter til og fra studiebyene, har Bergen et innenlandsk flyttetap.

Dette bekreftes også av andre kilder. En spørreundersøkelse fra 2017 viser for eksempel at kun seks prosent av studentene ved NHH tror de vil jobbe i Bergen etter endte studier.

Andre indikasjoner 

Det er også flere andre tegn på at Bergen sakker noe akterut.

Bergensernes skatteinnbetalinger, målt som både gjennomsnitt og median, har sunket, sammenlignet med den gjennomsnittlige nordmannens, siden midten av 2010-tallet.

Innbyggerne i Oslo, Stavanger og Bærum, samt innbyggerne i 24 andre kommuner, har høyere gjennomsnittlige skatteinnbetalinger i 2021 enn bergenserne.

Bergen har fortsatt høyere sysselsettingsandeler enn ellers i landet. Men i perioden siden årtusenskiftet har sysselsettingsandelene i Oslo gått fra å være lavere enn landsgjennomsnittet, til godt over, og er nå høyere eller på samme nivå som i Bergen.

Dette til tross for at hovedstaden har en høyere andel innvandrere, som statistisk sett har lavere sysselsetting, enn Bergen. 

Men det som er mest urovekkende er sektorfordelingen blant de sysselsatte. Myten om at det bare er statlige arbeidsplasser og «byråkrater» i Oslo er sterk utenfor hovedstaden.

Riktignok hadde Oslo en sysselsettingsandel innen privat sektor på 66,8 prosent i 2000. Dette var lavere enn landsgjennomsnittet. Men andelen sysselsatte i privat sektor i hovedstaden har økt til hele 75 prosent i 2022.

Utviklingen har derimot vært motsatt i den gamle hansabyen Bergen, hvor 70,5 prosent av de sysselsatte jobbet i privat sektor i 2000. I 2022 hadde andelen falt til 68,6 prosent, noe som er lavere enn landsgjennomsnittet på 68,7 prosent. 

Hva så?

Men betyr det noe at Bergen vokser saktere enn hovedstaden og andre norske storbyer?

For bergenserne, inkludert undertegnende (riktignok i eksil i hovedstaden), vil det selvfølgelig være trist om Stavanger og Trondheim skulle blir større enn Bergen. 

Siddisene kunne bergenserne – under tvil og etter en viss tid – trolig ha tolerert som «storebror» på Vestlandet. Men at trønderne skulle slå oss i både fotball og befolkningsstørrelse ville regelrett ha blitt et mareritt.

«Bergensere i alle aldre! Foren Eder! Ligg dokker sammen og gjorr nokke!», er et utbrudd tillagt Bergensordførereren Harry Hansen i 1966, da folketellingen også viste at Trondheim kunne seile opp som landets neststørste by.

Dersom man ser bort ifra de mer følelsesmessige konsekvensene av Bergens relative tilbakegang, hva betyr det i praksis og politisk?

Borgerne stemmer også med føttene

At borgerne ikke bare stemmer i valg hvert fjerde år, men faktisk også stemmer med føttene, har kommet mer på dagsorden den siste tiden, etter at mange formuende nordmenn har flyttet til Sveits og til andre land. 

Det har likevel vært mindre politisk oppmerksomhet om flyttestrømmer internt mellom kommunene og landsdelene. Men fremover vil det nok bli hardere kamp om både arbeidskraft, arbeidsplasser og skatteinntekter mellom kommunene. 

Dette gjelder særlig for Bergen, som har attraktive nabokommuner med lavere boligpriser og eiendomsskatt, men som også synes å slite med å få de mange tusen studentene som flytter til byen hvert år til å bli bergensere for godt.

Bergenspolitikken bør i større grad adressere årsakene bak den relative befolkningsnedgangen, men også den relative nedgangen i privat sysselsetting og skatteinntekter.

Den desentraliserte norske maktstrukturen

Bergens relative tilbakegang bør bekymre flere enn bergenserne. Norges politiske kultur og historie har alltid vært preget en desentralisert maktstruktur. 

Noe av dette skyldes geografi, som for eksempel at Norge ble og var et land av selveiende bønder med omfattende selvstyre, i motsetning til andre europeiske land der kongen, kirken og adelen var dominerende, men politikk og ideologien har også vært sentral. 

Motkulturelle bevegelser som lekmannsbevegelsen, avholdsbevegelsen og målbevegelsen, særlig på Vestlandet og Sørlandet, var sentrale motpoler mot kongemakten og embetsmannsstaten på 1800-tallet. Et eksempel er de omfattende lokaldemokratiske rettighetene som kom ved innføring av formannskapslovene av 1837.

I motsetning til andre europeiske land, spesielt Storbritannia og Frankrike – hvor London og Paris er totalt dominerende – men også Sverige og Danmark, med Stockholm og København i spissen, har sentralmakten i Oslo aldri vært like dominerende politisk, økonomisk og kulturelt i Norge.

Med de siste hundreårenes befolkningsutvikling i og rundt Oslo, beveger Norge seg stadig i en mer sentraliserende retning.

Hovedstadens dominans øker

Ved Norges første folketelling i 1769 representerte daværende Christiania knapt én prosent av landets befolkning. 

Ved inngangen til 1900-tallet utgjorde hovedstanden mer enn ti prosent av landets befolkning, mens befolkningsandelen steg til over 13 prosent etter at tidligere Aker kommune ble innlemmet i hovedstaden i 1950. Ved utgangen av 2023 utgjorde Oslo fremdeles rundt 13 prosent av landets befolkning. 

Det blir imidlertid for snevert å kun se på Oslos kommunegrenser. Hovedstaden har i praksis vokst seg sammen med mange av de omkringliggende nabokommunene.

Ved å benytte SSBs tettstedsdefinisjon hadde «tettstedet Oslo» en befolkning på 1.0682.575 innbyggere i 2023. Dette tilsvarer omtrent 20 prosent av landets befolkning.

Tettstedet Oslo har flere innbyggere enn de seks neste tettstedene (Bergen Stavanger/Sandnes, Trondheim, Fredrikstad/Sarpsborg, Drammen og Porsgrunn/Skien) til sammen.

Siden 2000 har tettstedet Oslo vokst med over 300.000 innbyggere. Altså flere enn antall innbyggere i Bergen kommune.

Oslos dominans blir enda større når man ser på økonomi. 

SSBs fylkesfordelte BNP-tall viser at hovedstadens BNP utgjorde henholdsvis 16,7 prosent av Norges BNP og 22,1 prosent av fastlands-BNP for 2021.

Inkluderer man Akershus, utgjorde de to fylkene – som reelt sett er et felles arbeidsmarked – 22 prosent av Norges BNP og 28 prosent av fastlands BNP for 2019.

I tillegg kommer den økende kulturelle dominansen, der de aller fleste statlige institusjonene, riksmediene, museene og så videre, ligger i hovedstaden.

Norge trenger flere maktsentre enn Oslo

At Bergen kan se seg forbigått av Stavanger/Sandnes og Trondheim i løpet av inneværende århundre, er nok en utvikling som først og fremst rammer bergenserne. Men Bergens relative tilbakegang, spesielt de siste tiårene, er likevel et varsel og et symptom på at den spredte og desentraliserte maktstrukturen i Norge er under press.

Bergen har vært en by som historisk har vært relativt uavhengig av sentralmakten, både kulturelt og økonomisk. For store deler av kysten og Vestlandet har byen derfor også vært en motmakt mot hovedstaden og det sentrale østlandsområdet som befolkningsmessig tyngdepunkt i Norge.

At Norge har hatt en desentralisert maktstruktur – både kulturelt og politisk – har tjent landet godt. Bergens tilbakegang bør derfor vekke bekymring flere steder i landet enn kun i Bergen.

Norge trenger flere maktsentre enn Oslo og hovedstadsregionen. Men hvorvidt det er Bergen, Trondheim eller Stavanger/Sandnes som tar denne hovedrollen, betyr kanskje ikke så mye.