Norge har et ansvar for at India mangler mange millioner jenter og kvinner

«Det utrolige var at det var så mange folk der ute. I alle rundkjøringene satt det hundrevis av mennesker i mørket, mange av dem på huk i grupper, blant dem gamle gubber med pipe. Det var folkemengder overalt. Jeg tenkte: ‘Gode Gud! Hva har skjedd?’ Det føltes som om det var Superbowl, eller at det hadde skjedd en stor ulykke, siden så mange folk vrimlet omkring. Så innser du at det er sånn det er – det er bare utrolig mange folk der.»

Det var ikke hvem som helst som landet på flyplassen i New Delhi om natten 6. juli 1966. De fire engelskmennene som litt motvillig kom ut av flyet som mellomlandet på turen fra Manila til London, var medlemmer av verdens suverent mest populære band, The Beatles. Bandets plan var å slappe av i India etter en slitsom periode, og kanskje bli bedre kjent med landets musikk. Men det første møtet med den indiske hovedstaden ble alt annet enn avslappende. Førsteinntrykket var kaos. På vei ut av flyplassen ble de møtt av 600 hysteriske fans. Og i bilen inn til hotellet ble bandet forvirret av alle menneskene i gatene.

Gitarist George Harrisons skildring av bandets møte med New Delhi er gjenkjennelig for alle som har besøkt millionbyen. Det er mye folk i India, og New Delhi er ekstra folksomt. Byen var tett befolket allerede i 1966, og i dag bor det godt over 20 millioner mennesker der. Overalt hvor man snur seg, er det mennesker. Mange mennesker. På markedene, på metroen, i trafikken. Selv midt på natten er det store folkemengder ute i gatene. For George Harrison var opplevelsen øyensynlig en skrekkblandet fryd. Skildringen er preget av usikkerhet i møte med det ukjente, men også med respekt og fascinasjon. Det første, kaotiske møtet med India skremte i hvert fall ikke supergruppen. Indisk musikk og filosofi skulle komme til å prege flere av The Beatles’ sanger. I 1968 vendte bandet tilbake på et lengre opphold for å meditere.