Hvorfor blir alt bedre av at vi oversetter det til utenlandsk?

Regjeringen, med statsminister Støre i spissen, annonserte nylig, uten noen høring eller debatt, at Hviterussland fra nå av skal omtales som Belarus. Det er en underlig og lite gjennomtenkt beslutning. Belarus betyr nemlig omtrent det samme som Hviterussland, bare skrevet på slavisk. Ulike varianter av bialy betyr hvit på flere slaviske språk. Rus og rusere er en gamle betegnelser ofte brukt om Gardariket og dets befolkning. Gardariket var et multietnisk rike med sterk skandinavisk innflytelse som over tid utviklet seg til å bli et hovedsakelig slavisk rike. Russisk lederskap liker å trekke en direkte linje gjennom historien fra Gardariket fram til dagens russiske stat. Hvor direkte denne linja kan trekkes er imidlertid diskutabelt.

I regjeringens pressemelding fra 29. mai er det hovedsakelig fire argument som presenteres. Det første er at denne navneendringen skal være etterspurt av den hviterussiske demokratibevegelsen. Nøyaktig hvorfor dette etterspørres er det derimot litt vanskeligere å finne ut av. Regjeringens pressemelding gir ingen hint. En artikkel fra Helsingforskomiteen fra 2020 mente at navnet Hviterussland viser til tiden landet var underlagt Russland. Det er flere teorier rundt opprinnelsen til tillegget Hvite- til Rus. En av de vanligste er at det ble brukt om de kristne slaverne i motsetning til de hedenske balterne. De første skriftlige kildene vi kjenner hvor Hvite-Rus blir benyttet er fra 1300-tallet. Navnet har med andre ord ingen direkte kobling til det russiske imperiet, Sovjetunionen eller det moderne Russland. Videre forstår jeg ikke hvordan det å oversette navnet til slavisk skulle oppheve en slik eventuell kobling. Jeg mener også at det norske språk bør forvaltes av personer med god kjennskap til språket og historien, ikke av utenlandske demokratiforkjempere, selv om det selvfølgelig er lett å sympatisere med dem.

Det andre argumentet som presenteres, er at man ønsker å markere forskjellen på Hviterussland og Russland. Jeg har aldri opplevd at det har vært et utstrakt problem at de to landene forveksles, men jeg erkjenner at mine erfaringer ikke nødvendigvis er representative. Det er også mulig å diskutere hvor uavhengige de to landene reelt sett er i dag. Hviterussland fungerer i stor grad som en russisk vasallstat, noe den russiske invasjonen av Ukraina gjennom hviterussisk territorium med all tydelighet viste. Russland og Hviterussland signerte også en avtale om å danne en unionsstat med stadig tettere integrasjon mellom landene i 1997. Denne avtalen har imidlertid i liten grad blitt gjennomført. Det regjeringen nok sikter til, er at de ønsker å markere at Hviterussland burde være et uavhengig land. Hvordan det å endre det offisielle norske navnet på landet til å være skrevet på slavisk skal bidra til dette forstår jeg likevel ikke.

Videre viser regjeringen til den norske politikken om i stor grad å benytte lokal skrivemåte for stedsnavn. Her har de et visst poeng. Dessverre er norsk navnepolitikk i stor grad at norsk ikke skal brukes utenfor landets grenser. Politikken er imidlertid ganske inkonsekvent. Jeg tror heldigvis ikke vi våkner opp til at vi må kalle Ungarn Magyarország, Albania Shqipëria eller Tyskland Deutschland i morgen.

Det siste argumentet som fremmes, er at Sverige og Danmark allerede har gjort en slik endring. Norge burde heller se til Island, et land som tar sitt nordiske språk på alvor. Der sier man fremdeles Kænugarður (Kongsgård) for Kiev, Montenegro heter Svartfjallaland, USA Bandaríki og København Kaupmannahöfn. For steder det ikke finnes nordiske navn for, forsøker islendingene i stor grad å skrive stedet etter islandske uttaleregler slik som Eþíópía og Gvæjana. Unntaksvis gjøres dette også i Norge, men i langt mindre grad enn på Island.

Det er lett å se på endringen av navnet på ett land som en bagatell. Problemet er at dette langt fra er et enestående eksempel. På 60-tallet fratok Norsk Kjemisk Selskap oss de fleste norske grunnstoffnavn. Kisel, kvelstoff og vannstoff måtte vike. Kullsyre ble redusert til noe vi har i brus og surstoff noe vi havner på sykehus om vi mangler. Under pandemien ba kommunen meg om å «booke» en vaksinetime. Forsvaret leter etter «gender-rådgivere». Det er fullt av eksempler på offentlige og private initiativ for å oversette norske ord til utenlandsk. Mange bekker små blir som kjent stor å.

Hadde det vært opp til meg kunne vi heller gått motsatt vei. Jeg skulle gjerne sett at vi tok i bruk Miklagard, Jorsal og andre gode norske stedsnavn. Kanskje til og med Ny-Jordvik. Jeg innser imidlertid at veien er mye lengre for å gjeninnføre begrep som har gått ut av bruk enn å beholde dem vi allerede har. Det er derfor det er så frustrerende at regjeringen med et pennestrøk bestemmer at vi fra nå av skal si Belarus.