Belgias antirasistiske bevegelse – mellom statuer og politivold

Rød maling som drypper på kalde byster idet statuer veltes over sine egne pidestaller. Det er bildet omverdenen har fått av «Black Lives Matter»-bevegelsen i Belgia.

Fortidens synder har stått i fokus for den belgiske grenen av den internasjonale BLM-bevegelsen, og Kong Leopold II er for mange den største syndebukken, eller i alle fall det primære symbolet på alt aktivistene protesterer mot.

Man skulle kanskje tro at kravet om en «avkolonisering» av det offentlige, belgiske rom var et blaff, og utelukkende en respons på alt som skjede i USA da George Floyd ble drept.

Ingenting kunne vært lengre fra sannheten. I flere tiår har panafrikanske organisasjoner, antirasistiske grupper og mennesker med minoritetsbakgrunn, klaget over en strukturell etnisk profilering som, fordi den aldri er blitt et politisk tema, har bidratt til fremveksten av et lagdelt belgisk samfunn, gjennomsyret av strukturell rasisme.