Slik er livet i EU-boblen

«Jeg er ikke i Brussel fordi det er Belgia, men Europas hovedstad,» uttalte Catalonias avsatte leder, Carles Puigdemont på en pressekonferanse for noen uker siden da han plutselig avslørte at han befant seg i Brüssel. Tanken om å søke politisk asyl ble raskt avfeid da han etter hvert meldte seg for belgisk politi.

At Puigdemont sa at han først og fremst ikke var i Brussel fordi det er Belgia, men hovedstaden i EU, illustrerer noe av paradokset med denne byen. Siden 50-tallet har den rommet innflyttere –  politikere, lobbyister, aktivister, journalister og byråkrater. Selv om Brüssel fortsatt er Belgias hovedstad, er det blitt en slags bilateral hovedstad som belgierne deler med EU.

«Skal du bli kjent med belgiere, må det gjøres mye egeninnsats,» sa noen til meg før jeg flyttet til Brussel for å være praktikant ved Utenriksdepartementets EU-delegasjon. Sannheten er langt mer drastisk. Etter to måneder i Brüssel har jeg ikke snakket med så mange belgiere. Årsaken? Jeg er en del av EU-boblen, der man nesten bare omgås folk som jobber med EU-relaterte saker.