Belgias åpne sår: Dutroux-saken som film

Det er 20 år siden jeg sto foran «redselens hus» i Marcinelle i Belgia. Der barnemorderen Marc Dutroux holdt fire jenter innesperret i kjelleren og misbrukte seksuelt. De to minste, 8 år gamle Julie og Mélissa, sultet i hjel.

«Det forfalne huset er forseglet med skodder. Charleroiene hater pedofile, står det skrevet på den igjenspikrede døra. En istykkerrevet pose fylt til randa av søppel lener seg mot veggen. Et tog skrangler forbi. Bilene suser over brua like bak. Iskald vind virvler opp svart kullstøv,» skrev jeg i Dagbladet, dagen før rettssaken mot Dutroux i 2004.

Dette inntrykket av total gudsforlatthet satt spikret i hukommelsen da jeg så filmen Maldoror (Maldoror-saken) av den belgiske filmskaperen Fabrice du Welz. Fritt inspirert etter Dutroux-saken, som det heter. En sak som rystet Belgia, og som filmskaperen mener Belgia ennå ikke har kommet over. Der er vi enige.

Marc Dutroux var en småkjeltring, allerede ble dømt for å ha tatt med seg unge jenter fra Øst-Europa som han sperret inne og voldtok. Noen ganger mens kona Michelle Martin så på. 24. juni 1995 bortførte han Julie og Mélissa, 8 år, og sperret dem inne i en skjult celle i kjelleren, full av rotter og andre dyr. Michelle Martin unnlot å gi dem mat mens Dutroux satt buret inne for en kortere tid. Da likene av jentene ble gravd opp i 1996, veide Julie 13 og Mélissa 16 kilo.

Flere jenter

22. august 1995 bortførte Dutroux og to medsammensvorne 17 år gamle An og 19 år gamle Eefje. De ble innesperret i samme kjeller etter Julie og Mélissa, voldtatt og drept. Ytterligere to ofre, Sabine (12) og Laetitia (14) ble funnet levende da Dutroux og Michelle Martin ble arrestert 13. august 1996. Et vitne hadde notert bilnummeret da Laetitia ble bortført.

De ble dømt til henholdsvis livsvarig og 30 års fengsel. Michelle Martin ble løslatt i 2007, mens Dutroux har fått avslag på alle sine søknader. Ekspertene anser ham fortsatt som for farlig.

Filmen handler om en av politimennene som etterforsker saken. Han blir helt besatt, ikke minst etter at han hører hvisking under en ransaking i kjelleren til Dutroux. Dette fant sted i virkeligheten, men ble ikke vektlagt eller fulgt opp som det burde.

Det kom av et av Belgias problemer, et dysfunksjonelt politi. Belgia er et føderalt land, delt inn i tre regioner, tre samfunn og med tre språk. Skillelinjene påvirker det politiske livet, som er preget av et mye høyere konfliktnivå enn i de fleste andre europeiske land. Mange vil kanskje huske at landet var uten føderal regjering i et halvt år i 2007.

Limer landet sammen

Belgierne selv pleier å si at det er bare to ting som holder Belgia sammen: kongen og fotballaget. Noen av de flamske partiene går faktisk inn for en fredelig oppløsning av landet.

Denne dype splittelsen ble blottlagt av Dutroux-saken, og nå ripper filmen opp i de fremdeles åpne sårene. «Min innerste oppfatning er at Dutroux-saken har ført Belgia mot en mer og mer føderal stat som ikke lenger utgjør et samfunn», sier regissør du Welz. «Til tross for hva enkelte belgiere i showbusiness eller sport sier, og viser verden hvor fint det er å være belgier, tror jeg det er et ekstremt splittet land som ikke har kommet seg etter Dutroux-saken.»

Filmen mer enn antyder at Dutroux og hans medsammensvorne ikke var alene, men at det dreide seg om et pedofilt nettverk som hadde eksistert før han kom inn i bildet. Helt opp til toppen i Belgia, og kanskje også internasjonalt. Etterforskningen fulgte flere spor i den retningen, men det ble aldri bevist. Uten at det blir sagt eksplisitt i filmen, bare vist med et bilde, ble til og med kong Haralds fetter, kong Albert 2., beskyldt for pedofili. Noe han benektet på det sterkeste.

I tillegg til politimannen, som til slutt tar saken i sine egne hender, er det byen Charleroi som har hovedrollen i filmen. Den ble sentrum for det tett befolkede industriområdet langs Sambre-Meuse kanalen, med kullgruver. Det ble kalt «det svarte landet», og kullstøvet merkes ennå. I bydelen Marcinelle, der huset til Dutroux lå, mistet 262 arbeidere livet i Belgias største gruveulykke i 1956.

Dekor fra virkeligheten

En gang lå det tunge industrianlegg her, men nå ligger alt øde, med nedlagte masovner, forlatte kraner og en gigantisk tunnel, som aldri ble demontert, der kullet tidligere ble transportert. Restene av denne industrielle prakten er som et gigantisk arr i byen, og er en konstant påminnelse om byens fortid. Denne «dekoren», filmet i lange sekvenser, utgjør en dyster ramme for filmen.

Fabrice du Welz har laget en viktig film, som kanskje kan hjelpe belgierne til å komme videre, og bli kvitt «pedofil-stempelet» som på mange måter festet seg etter Dutroux-saken. Han valgte thriller-formen, ikke en dokumentar. Hvis han hadde gjort det, hadde han kanskje kunnet grave enda dypere ned i de mange uløste problemene med saken. For eksempel ble det funnet 26 DNA-spor som ikke kom fra Dutroux eller hans medsammensvorne, noen ganger blandet med jentenes. Det er – mildt sagt – mange uløste spørsmål.

Belgia er ikke ferdig med Dutroux-saken. Filmen har vakt sterke reaksjoner. Mélissas foreldre har sett den, og mener den kan hjelpe de som ikke engang var født da saken fant sted. Julies far gikk til slutt med på å møte Michelle Martin, og motsatte seg ikke hennes løslatelse. Men Dutroux blir trolig aldri tilgitt og/eller løslatt. De uhyrlige handlingene han har begått, gjør det vanskelig for ofrene, de pårørende og til og med samfunnet å forestille seg tilgivelse. Men i et demokratisk samfunn bør kanskje rettferdigheten tilby en utvei for alle.

Ifølge belgisk lov kunne han bli løslatt fra 2013, men det skjer som nevnt ikke. Ekspertene peker på en utpreget psykopati, en total mangel på empati og en manipulerende personlighet. Disse egenskapene gjør hans rehabilitering nærmest umulig. Og dermed også hans løslatelse.

Filmens løsning er mer radikal. Men den setter uansett ikke punktum for saken.