Kravet om avvikling av bemanningsbransjen er dårlig nytt for norsk økonomi

SV og Rødt har lenge stått i spissen for et innleieforbud av midlertidig arbeidskraft, mens Ap og Sp tradisjonelt har hatt et kritisk, men mer moderat, perspektiv. Nå har partiene begynt en høylytt agering om hvem som er tøffest mot bemanningsbransjen. Det tyder på at en fremtidig rødgrønn regjering vil ta livet av en velfungerende næring, som betjener både enkeltansattes interesser og markedets behov for midlertidig innleid arbeidskraft.

En ideologisk renhetskonkurranse

Ap meldte nylig at de vil fremme et forslag i Stortinget om å forby innleie av arbeidskraft til bygg- og anleggsbransjen i Oslo-området. Sp kontret med å konstatere at de vil oppheve paragraf 14.12.12 i arbeidsmiljøloven – bestemmelsen som tillater innleie av midlertidig arbeidskraft fra virksomheter som er bundet til en tariffavtale.

– Dette har ikke Arbeiderpartiet støttet. Vi venter fortsatt på det. Vi vil gå enda lenger, sier Sps Per Olaf Lundteigen til Frifagbevegelse.no.

Sp vil «fase ut» bemanningsbransjen ved kun å tillate at midlertidige vikarer dekker navngitte, faste stillinger i en bedrift, ved sykefravær eller studiepermisjon, men forby generell innleie av arbeidskraft, også ved midlertidige prosjekter. Partiet går dermed lenger enn Fagforbundet, LOs største enkeltforbund, som advarer at det er «for tidlig med et forbud i hele landet».

SV og Rødt indikerer, i likhet med Sp, at de vil stemme for Aps forslag om et innleieforbud i Oslo, men klager likevel på at forslaget «ikke går langt nok» for å stoppe «bemanningsuvesenet».

Solfrid Lerbrekk, arbeidspolitisk talsperson i SV, erklærer med nesten fanatisk overbevisning, «målet må være å gjenerobre full kontroll over norsk arbeidsliv, og da må det sterk lut til på flere fronter.»

I venstresidens markeringskonkurranse er det notorisk vanskelig å skille retorikk fra praktisk politikk. Selv Fagforbundet, som var med på å utarbeide Aps forslag, erkjenner tilsynelatende at de ikke vet hva eget landsmøtevedtak innebærer i praksis. Frifagbevegelse, LO-forbundenes fagblad, skriver:

«Striden rundt forbud mot innleie har rast både på venstresida og i Fellesforbundet. I Fellesforbundet endte det med et kompromiss om at «Fellesforbundet vil jobbe for at bemanningsbransjen avvikles i sin nåværende form.»

I etterkant har det vært diskutert hva dette egentlig betyr. Skal bransjen så sådan avvikles på sikt, eller skal den pakkes inn og reguleres.»

Det kan jo være en idé å avklare hva forslaget egentlig betyr før man bestemmer seg for at bransjen skal avvikles. Her har formodentlig politiske brannfakler og symbolpolitikk overtatt for seriøse juridiske prosesser. En konsekvens av dette er politikere som vedtar komplekse lovverk de ikke engang selv klarer å håndheve – noe de 250.000 dokumenterte bruddene på arbeidsmiljøloven i Oslo kommunes egne etater siden 2016 demonstrerer. Sannsynligvis kunne flere lovbrudd vært unngått hvis kommunen liberaliserte innleiereglene og samarbeidet tettere med bemanningsbransjen.

En verdiskapende bransje

Bemanningsbransjen ansetter over 84 000 mennesker, fordelt på mer enn 1 000 bedrifter. Med en omsetning på 20,5 milliarder i fjor, bidrar bransjen til betydelig verdiskapning. En rapport av NyAnalyse (2017) konstaterer at bemanningsbransjen har positive samfunnsøkonomiske ringvirkninger, både for enkeltansatte og for samfunnet: bransjen senker terskelen inn i arbeidslivet og den forhindrer utenforskap og trygd.

I motsetning til hva kritikerne hevder, er det gode grunner til at bedrifter må leie inn midlertidig arbeidskraft; dette gjelder ikke kun ved fravær, men i perioder med behov for spisskompetanse eller ved ujevn og økt aktivitet.

Argumentet om at bemanningsbransjen gir arbeidsgivere incentiver til ikke å gi ansatte fast arbeid er i beste fall en overforenkling. Selv om faste ansettelser er en større risiko, er det også kostnadsbesparende å ha fortrolige ansatte som erfaringsmessig fungerer sammen i team.

For sykliske bransjer er det ikke bare naturlig, men nødvendig, at arbeidsforholdet utløper ved endt arbeidsbehov. Dette er gjerne forutsetningen for arbeidet, og det vil være ødeleggende for bedrifters produktivitet hvis fleksibiliteten til å leie inn arbeidskraft innskrenkes.

Mange ulike bransjer avhenger av bemanningsbransjen, men bygg- og anlegg har størst behov for innleid arbeidskraft. Bygg står for en tredjedel av innleide arbeidstimer, noe som er uunngåelig ettersom selskapene lever av uforutsigbare anbudsoppdrag.

Aps innstilling om et innleieforbud i Stor-Oslo vil føre til at mindre, nyoppstartede byggselskaper ikke lenger vil kunne konkurrere med store, etablerte aktører, fordi de ikke har kapasitet til å ha en like stor arbeidsstyrke i fast arbeid. Dette vil føre til at det blir mindre konkurranse på anbud og dermed høyere byggekostnader; på sikt kan dette gi lavere etterspørsel og høyere arbeidsledighet blant bygningsarbeidere.

Beskyttelse for hvem?

Det er formålsløst å avvise de samfunnsøkonomiske godene ved bemanningsbransjen. Markedet er innrettet mot effektiv produksjon gjennom optimal ressursutnyttelse, og bemanningsbyråene er et nødvendig mellomledd for å balansere tilbud og etterspørsel etter arbeid, spesielt i sykliske bransjer. En innvending mot den kapitalistiske produksjonsmetoden er derimot at fokuset på kundene fører til utnyttelse av arbeiderne. Bemanningsbransjen er angivelig et eksempel på et slikt løsarbeidersamfunn.

Dette faller på sin egen urimelighet all den tid Norge har et velregulert arbeidsmarked som forhindrer sosial dumping, i tillegg til at bemanning ble underlagt strenge innleieregler i fjor. Ved midlertidige vikariater kan ufaglært arbeidskraft tjene det samme som faglærte med lang erfaring. Strenge arbeidslivsreguleringer bidrar imidlertid også til å heve stigen inn til fast arbeid. I sum gjør disse forholdene det ulogisk å forby innleid arbeidskraft, da det rammer betingelsene ansatte får via bemanningsbyrå som de ikke nødvendigvis ville hatt ellers.

Kritikken mot bransjens arbeidsvilkår fremstår som ideologi løsrevet fra menneskelige hensyn: har egentlig forbudskåte politikere snakket med ansatte i bemanningsbransjen? Det skorter nemlig ikke på folk som offentlig forteller om hvordan bemanningsbyråer har bidratt til å gi dem fast ansettelse.

Premisset for innvendingen mot bransjen er likevel antikvarisk, med nostalgiske undertoner av hvordan arbeidslivet bør se ut. Det er ikke slik at alle mennesker i Norge til enhver tid ønsker en 8-16, daglig A4-rutine, hos en fast arbeidsgiver.

Jeg har selv vært ansatt i et bemanningsbyrå under studietiden. Dette var på et tidspunkt der jeg verdsatte fleksibilitet. Dersom jeg ble påtvunget å skrive en kontrakt med fast stillingsprosent ville jeg neppe tatt jobben. Og dersom jeg kun fikk lov til å vikariere for faste, navngitte ansatte ville jeg sannsynligvis gått glipp av arbeidsprosjekter jeg i utgangspunktet ikke var kvalifisert for. Venstresidens forsøk på å gi flere trygge, faste jobber undergraver dermed valgmuligheten til arbeidstakerne de hevder å representere.

Situasjonen for etablerte forsørgere er naturligvis annerledes enn for lettsindige, unge mennesker. Bemanningsbransjen blir ofte omtalt som en fattigdomsfelle. Dette overser potensialet midlertidig arbeid har til å løfte folk ut av økonomisk usikkerhet, både ved å løse et umiddelbart behov for penger og på sikt ved å generere erfaring, ferdigheter og et utvidet nettverk. De fleste bemanningsansatte klarer å finansiere egne liv; det er spekulativt å påstå at byråene er hovedårsaken til at flere ikke er i fast stilling.

Det er nettopp de sårbare gruppene som tjener mest på bemanningsbransjen; folk som har stått utenfor arbeidslivet i lengre tid eller som av ulike grunner passer til å være nomadiske arbeidstagere. Denne gruppen overses i kritikken mot bemanningsbransjen. Det er dermed nærliggende å tenke at hensikten ikke er å hjelpe bemanningsansatte til fast jobb, men heller å skjerme de som allerede har faste stillinger.