Plag oss ikke med kunnskap

Rusreformutvalget la i går frem sin rapport, og anbefaler som ventet avkriminalisering av alle narkotiske stoffer, det vil si at de fremdeles skal være ulovlige, men at bruk og oppbevaring av mindre brukerdoser ikke lenger skal straffes.

Politiets representant tok som ventet dissens. Politidirektørens utspill nylig viser at de ikke er opptatt av faglig grunnlag der i gården. Hvis hun var det, ville hun vel ventet på utvalgets omfattende gjennomgang før hun konkluderte?

Men siden poenget ikke synes å være en politikk som virker, men at politiet beholder maksimalt med virkemidler, trenger hun ikke «upassende» kunnskap, og velger derfor å forsøke å komme utvalget i forkjøpet med sin «svogerforskning».

Benedicte Bjørnland skriver i ingressen i sin kronikk hos Ytring at "samfunnet kan ikke risikere en økt bruk av narkotika". Videre at "vi skal ikke undervurdere straffens normative og preventive effekt". Bekymringen for økt bruk fremstår som hovedgrunnen til at hun går imot avkriminalisering.

Utvalget går gjennom erfaringene med avkriminalisering i en rekke land, særlig omfattende for Portugal, som fremstår som hovedinspirasjonskilden for den norske reformen. Dette kapitlet er på 50 sider, og på tre sider oppsummeres forskningen på hvordan dette slår ut på forbruket. Jeg gjengir her noen sentrale avsnitt, med min utheving:

«I en nylig publisert tverrfaglig gjennomgang av forskning på effekten av liberalisering av cannabislovgivning på bruk blant personer under 25 år, ble det konkludert med at avkriminalisering av cannabis eller legalisering av cannabis til medisinsk bruk ikke forårsaker økt bruk (Melchior mfl, 2019).»

Videre skriver utvalget: «Tre forskere ved EMCDDA har undersøkt hvorvidt det kan påvises en sammenheng mellom på den ene siden skjerping eller på den annen side lemping (det vil si nedkriminalisering eller avkriminalisering) av straffansvaret for cannabis og prevalensen av cannabisbruk i løpet av de siste 12 månedene blant personer mellom 15 og 34 år. Dette er gjort ved å undersøke prevalensen i årene før og etter lovendringen. Resultatene er visualisert i figur 6.19, hvor stiplede linjer viser prevalensen i land som skjerpet straffansvaret, og heltrukne linjer viser land som lempet på det. Hypotesen om straffens preventive virkning skulle tilsi at de heltrukne linjene steg ved året for lovendringen, og at de stiplede linjene falt. Som det fremgår av figuren, tegner det seg ikke noe slikt mønster.»

Jeg gjengir figuren her, så kan leseren selv trekke konklusjonene. Det er umulig å finne den preventive effekten av straff som Bjørnland tror på.

Det er særlig uttrykt bekymring for effekten på unges bruk, og Bjørnlands kronikk har da også overskriften «jeg er bekymret for ungdommen». Utvalget skriver:

«I en artikkel publisert i 2013 presenteres en analyse av bruk av narkotika blant unge i alderen 15–24 år i 15 EU-medlemsland. (Vuolo, 2013). (…) Studien fant en negativ effekt av avkriminalisering på bruk av rusmidler, det vil si at sannsynligheten for at respondenter oppga å ha brukt narkotika den siste måneden, var lavere i stater der besittelse til eget forbruk ikke var straffbart.»

Og hva med de enda yngre? «I en artikkel publisert i 2018 presenteres en analyse av sammenhengen mellom cannabisbruk i løpet av de siste fire ukene hos 12–15-åringer og cannabispolitikk i 27 land. (…) Kontrollert for blant annet landenes brutto nasjonalprodukt og hvor utbredt cannabisbruk var i landet i hele befolkningen, fant forfatterne ingen sammenheng mellom cannabispolitikk og bruk hos 12–15-åringer i de siste fire ukene (Kotlaja og Carson, 2019).»

Utvalget viser også til oppsummeringen i boken Drug Policy and the Public Good (Babor mfl, 2018): «[T]here is now a considerable literature that examines many types of changes in user sanctions in many different countries, and the overall finding is that short-term effects on use are quite modest, if they can be detected at all.»

Videre: «Dette er forenelig med en oppsummering av kunnskap utarbeidet eller innhentet av FN-organer de siste ti årene, publisert av FN i mars 2019, hvor det er lagt til grunn at narkotikapolitikk basert på strafflegging ikke fremstår egnet til å bekjempe illegal bruk av narkotika.»

Dette oppsummerende avsnittet avsluttes slik: «Den foreliggende empirien svekker det som har vært en rådende hypotese om at det å fjerne straffansvar for brukere av narkotika nødvendigvis fører til en økning av bruken i befolkningen.»

Her feiger utvalget ut. Den forskningen de selv viser til, peker ikke mot at denne hypotesen, som politidirektøren fremmer, er «svekket», men at det ikke er faglig grunnlag for påstanden om at avkriminalisering nødvendigvis fører til økt bruk.

Riktignok er det, som utvalget påpeker, ulike former for usikkerhet i denne forskningen, og resultatene er ikke entydige. Men usikkerhet kan slå begge veier, altså at avkriminalisering like gjerne kan føre til mindre bruk, slik Vuolo påpeker og erfaringene fra Polen, Slovakia og Storbritannia etter 2004 i den gjengitte figuren viser.

Det er gjennom dette omfattende arbeidet til utvalget slått fast at hovedargumentet til dem som er imot avkriminalisering, nemlig faren for vesentlig større bruk, er uten saklig grunnlag. Men siden norsk narkotikapolitikk ikke har vært faglig forankret noen gang, men basert på synsing og moralsk panikk, så er det selvsagt ikke til hinder for at Stortinget fortsetter forbudslinjen.

Motstanden er til stede i de fleste partier, og reformens akilleshæl er at selv om den har støtte blant brukerne, i fagmiljøene og deler av den norske "eliten", ikke minst pressen, har flertallet i folket foreløpig ikke latt seg overbevise. Da er det stor fare for at gallup-politikere av ulik farge gjør sitt beste for å stoppe den.