For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
NYHET:
Blant de bedre bemannede valgbodene Karl Johan i Oslo finner vi et nytt parti.
Liberalistene ble grunnlagt i 2014, men først offisielt registrert i 2016, og stilte for første gang til valg i 2017, da de fikk 5 599 stemmer.
I årets kommune- og fylkestingsvalg stiller partiet med lister i 39 kommuner og 7 bydeler, i tillegg til alle fylker. De håper dermed på for første gang å få representanter i folkevalgte verv.
Blant partiets viktigste saker i årets valg er å redusere offentlig sløsing i kommunene og være en lokal vaktbikkje mot det de omtaler som utgiftskåte politikere. I valgboden møter vi Bent Johan Mosfjell, som var blant grunnleggerne av liberaleren.no, og som nå stiller til valg for Liberalistene i Oslo. Vi spør Mosfjell om hvordan partiet har forberedt seg til årets valgkamp.
– Vi har jobbet for å bygge en ny generasjon unge liberalister, uttaler Mosfjell til Minerva
Mosfjell forklarer at liberalismen fremdeles er en ung ideologi i Norge.
– På 90-tallet måtte du nærmest kjenne en liberalist for å kunne bli en, det var nesten umulig å få frem vårt budskap i de tradisjonelle mediene og kanalene. Med internett har dette blitt annerledes. Vi har helt andre forutsetninger for å ha en levende idédebatt og nå ut til nye mennesker med vårt budskap.
– Nå bruker vi nettet aktivt til både å rekruttere og skolere nye medlemmer, utdyper han.
Ifølge Wikipedia teller Liberalistene nå 1 424 medlemmer.
– Hvem er det typiske medlemmet hos dere?
– Vi har et stort mangfold i medlemsmassen og rekrutterer fra ulike samfunnslag, uttaler Mosfjell, men legger til at de fleste av partiets medlemmer enten er unge eller middelaldrende menn. En observasjon som også ser ut til å la seg bekrefte av valglisten i Oslo, som har 91 prosent mannlige kandidater.
– Hva er årsaken til denne overvekten av menn, tror du?
– Det er sammensatt, men ett forhold som virker i denne retningen er at menn i større grad enn kvinner er risikotakere og dermed finner liberalismens ideer mer attraktive.
– Kan det være at menn også har mindre empati, og dermed har lettere for å forkaste ideen om generøse velferdsordninger?
– Det tror jeg ikke. Forskjellen på et varmt og kaldt samfunn handler ikke om penger over statsbudsjettet. I dagens samfunn er det en nesten religiøs tro på at staten kan løse alle problemer og at forskjellen på det gode og det onde er noen promille pluss eller minus på statsbudsjettet. Folk med vanlige inntekter betaler over 50% i direkte og indirekte skatter, og likevel klarer ikke det offentlige å gjøre de mest grunnleggende oppgavene på en ordentlig måte. Vi tror at et samfunn uten så mye stat er mer empatisk og varmt.
Et annet forhold som Mosfjell peker på som en mulig forklaring på mangelen på kvinnelige sympatisører er det politiske budskapet som finnes i skolens lærebøker.
– Selv om det ikke er bevisst fra forfatternes side så gjennomsyres norske lærebøker av sosialdemokratisk tankegods. Dette av den enkle grunn at forfatterne ikke godt nok kjenner til det liberale alternativet til å presentere rivaliserende tankeretninger på en god måte, uttaler Mosfjell.
– Jenter er i større grad enn gutter opptatt av å være pliktoppfyllende og stiller derfor færre kritiske spørsmål til budskapet i lærebøkene enn gutter. Dermed er det flere gutter enn jenter som stiller seg kritiske til samfunnets normer og ideer, utdyper han.
Ved forrige stortingsvalg fikk Liberalistene ca. 650 stemmer i Oslo. Et mandat i bystyret vil anslagsvis kreve rundt 4 000 stemmer.
– Hva er ambisjonene for årets valg?
– Det er å etablere oss som et alternativ til de borgerlige partiene som tar liberale ideer på alvor. Utgiftene på statsbudsjettet øker med denne regjeringen. Vi mener at de som faktisk er opptatt av å få lavere offentlig utgifter fortjener et parti som tar det på alvor, uttaler Mosfjell, og tilføyer at hans parti også er verdiliberalt og positivt til innvandring og mangfold.
– Vi er tolerante overfor minoriteter og er et innvandringsvennlig parti. Det er bare naturlig at folk flytter på seg. Nesten alle i Oslo kjenner en innvandrer og vet at de er helt normale mennesker og ikke noe å være redde for.
– Hva er implikasjonene av dette i kommunevalg? Kommunene har jo begrenset mulighet til å gjøre noe med omfanget av offentlig sektor.
– Det er vanskelig å gjøre så mye i kommunene, fordi landet er sentralstyrt gjennom lover fra nasjonalt hold med lovpålegg. Vi vil likevel kutte så mye som mulig og bruke de pengene på enten å nedbetale gjeld eller redusere skatten, sier Mosfjell, før han kommer med noen eksempler på det han mener er uvettig pengebruk.
– Hvorfor skal vi grave opp hele byen for å kjøpe trikker når det fungerer like fint med busser. Eller et nytt bad på Tøyen til 1,4 milliarder? Det er 4 000 kroner per skattebetaler. Kan ikke folk betale for svømmingen sin selv?
– Mens de andre partiene leter etter prosjekter å bruke penger på for å smøre velgerne, leter vi kun etter oppgaver kommunen ikke bør bruke penger på. Det er den store forskjellen.
– Hvis den offentlige pengebruken er så håpløs, hvorfor blir ikke de borgerlige partiene straffet hardere for det av velgerne?
– Det er delvis fordi at folk er konservative i partivalgene. Mange er også redde for at alternativet er verre og stemmer på det minste ondet. Da ender man imidlertid likevel opp med et onde. I tillegg brukes det masse ressurser på å latterliggjøre de små partiene, men når vi ser at MDG og Rødt kan lykke som små partier på venstresiden, så tror vi det er mulig for et lite parti som oss å lykkes på høyresiden også.
– Kan det ikke også være at deres budskap er for radikalt til å appellere til mange velgere? For eksempel å privatisere skole og helsevesen er vel noe de fleste vil anse som et for ytterliggående syn?
– Det er radikalt, men det er ikke ytterliggående, og vi er opptatt av å ta gradvise skritt i riktig retning, svarer Mosfjell.
- Vi vet at markedsøkonomi fungerer, og konkurranse fungerer, og monopoler alltid ender opp med å levere dårlige tjenester. Skole og helse er mye viktigere enn for eksempel klær. Så hvorfor akseptere at kun klær skal produseres under konkurranse, mens skole og helse skal være underlagt et offentlig monopol, avslutter Mosfjell retorisk.