Generalløytnant i politikerforakt

I NRK-«kronikk» i går gir generalløytnant Robert Mood uttrykk for at norske politikere har skylden for hvor hardt pandemien herjer med oss i disse dager. For godt mål legger Mood til – sånn helt generelt – at det er å la politikerne slippe for billig unna hvis man sier de kun duger til kortsiktig spill og som pølsemakere …

Jeg er av den mening at når en synlig samfunnsaktør gjentatte ganger bruker sitt ytringsrom til påstander og uttalelser som ikke henhører til faktum, og dette er kombinert med at vedkommende møter overraskende lite kritikk og synes å ha en trofast nikkende lytterskare, så bør slike personer påtales og konfronteres. Denne tankegangen ligger bak når jeg de siste årene har levert relativt mange tekster med brodd mot så ulike menn som Øystein Spetalen, Petter Stordalen og – Robert Mood. Fellesnevneren for disse tre høyest ulike karakterer er at de selv – men ikke minst deres tilhengere – gjør forsøk på å flytte den respekt og autoritet de har oppnådd på ett felt/arbeidsområde over til helt andre felt og arbeidsområder, gjerne politikken.

Denne gangen gjelder det Robert Mood, med basis i hans «kronikk» i NRK i går 16. april, men ikke bare i den.

Når det kommer til nettopp generalløytnant Robert Mood, seniorrådgiver i Orator (det er slik han selv titulerer seg i NRK-kronikken), – også kjent som president i Røde Kors Norge, så skylder man opinionen å trekke hans enkeltstående debattinnlegg inn i en sammenheng og minne om hvilken linje han står i.

Man kunne selvsagt ha valgt å lese Moods overskriftspretensiøse kronikk i NRK i går, «Sannhetens øyeblikk», som bare et litt stotrende forsøk på å kritisere påståtte utslag av uregulert kapitalisme, slå et slag for klimakampen (som vi kan enes om dessverre taper oppmerksomhet i koronaens tid) og naiv, men velment, forsøk på å etterlyse nasjonal og internasjonal nytenkning (dog ikke spesifisert).

Raketter som ikke detonerer

Etter å ha rettet betimelig kritikk mot mannen i Det hvite hus i Washington, skriver Mood:

«Med min erfaring fra kriser er det lett å slutte seg til verdier, kultur, fellesskap og samspill som de viktigste verktøy for å lykkes. Like lett er det å avskrive penger og makt som de viktigste verktøy for å vinne.»

Du verden? Mannen som ber oss forberede oss bedre, kjøpe bedre forsvarsmateriell. Som mener vi er for dårlig oppsatt på forsvaret av eget land. Mannen som et annet sted i «kronikken» skriver at det oljesmurte Norge «aldri har hatt et bedre utgangspunkt, med teknologi, kompetanse og ressurser». Denne mannens erfaring er at penger og makt er nærmest uviktig for å vinne? Dette er en mildt sagt underlig påstand.

Det MINST kritikkverdige med Moods NRK-«kronikk» er utvilsomt de mange avfyringene av angrepsraketter som ikke detonerer. Men man skulle jo tro en militær holdt rede på sånn? Å vite mot hva og hvem man skyter og at prosjektilene er klargjort og armert. Det nærmeste man kommer er at han skyter på «systemet», demokratiet Norge. Noen ganger er han nær noe substansielt: Et syrlig avsnitt om kapitalister. Men så direkte deretter: Et syrlig avsnitt om sosialister. Og konklusjonen: Løft oss ut av dette venstre-høyre-tøvet (vi må «løfte oss ut av denne trange boksen»). Vi blar og blar for så å finne hans poeng (som muligens er identisk med partiprogrammet i partiet han er medlem av, MDG, – men som ikke fremgår). Hva han mener om hvilke konkrete grep som må gjøres, vet vi derfor ikke. Det er lite konkret å finne. Bortsett fra noe som er monomant og klebrig og ekkelt til stede i nesten alt han skriver: Hans dype politikerforakt og hans ringeakt for det norske demokratiet.

Politikerforakt

Denne politikerforakten hos ham kom best og verst og mest helhetlig frem i hans bok «Ansvar» (Cappelen Damm, 2017). Hans bok fikk daværende politisk redaktør i DN – nå politisk redaktør i Aftenposten – Kjetil Alstadheim til å skrive en krass bokanmeldelse hvor Alstadheim konstaterte at kretser i Norge som svermet for organisert politikerforakt, nå kanskje har funnet seg en hærfører for slik sak.

I gårsdagens «Sannhetens øyeblikk» går Mood et par steder faktisk lenger enn han har gjort før:

«Kynikere vil konstatere at politikere ikke egner seg til annet enn kortsiktig spill og som pølsemakere, men det er å la dem slippe for lett unna.»

Hvis du ikke skjønner hvor jeg vil, så tar du de fire bokstavene «B» og «R» og «Ø» og «D» og setter dem inn i Moods ytring, slik at den lyder:

«Kynikere vil konstatere at brødpolitikere ikke egner seg til annet enn kortsiktig spill og som pølsemakere, men det er å la dem slippe for lett unna.»

Og du har til de grader belegg for å innfortolke disse fire bokstavene, bokstaver som har blytung historie knyttet til stimulering av politikerforakt i en annen turbulent tid: Leser du «Ansvar» vil du finne avsnitt på avsnitt med angrep på ungdomspolitikere (i alle ungdomspartiene, helt generelt) som kun hevdes være opptatt av egen karriere og avskrives idealisme og egne ideer. Og du finner forslag om regler som skal forby det norske folk å velge representanter til Stortinget hvis disse har sittet i åtte år. En elegant måte å sikre at vi her til lands aldri ville komme til å få noen Einar Gerhardsen, Kåre Willoch, Gro Harlem Brundtland eller Erna Solberg.

I kjent stil har Robert Mood for lengst konkludert når det gjelder norsk beredskapspolitikk for pandemier: «Dagens politiske ledere bærer også ansvaret for at vi nok en gang var dårlig forberedt.»

Hadde jeg husket en klartenkt artikkel fra Robert Mood fra de siste årene, hvor han trakk frem pandemitrusselen som den farligste for vårt samfunn og snakket opp denne trusselen sammenlignet med f.eks. den militære trusselen fra Russland, eller trusselen som ligger i klimaendringene, eller trusselen om massive befolkningsforflytninger som følge av sult og krig. Men jeg makter ikke huske Moods pandemiadvarsler. Opplys meg gjerne! Alle de øvrige truslene vet jeg dog han har skrevet om.

Namedropping

Mot slutten av «kronikken» synes Mood å ha oppdaget at han har skrevet litt for meget kun basert på egne tanker og egne vurderinger, og begir seg dermed inn i høyt oppdrevet tempo av namedropping: Fukuyama, Žižek, Harari og Ma får alle en liten linje hver, uten at det er mulig å oppdage noen beveggrunn som forsvarer navneoppramsingen, annet enn at de fire får æren av å låne sitt navn til støtte for Moods filosoferinger.

La meg likevel gripe fatt i Moods omtale av den første som nevnes, Fukuyama. Her skriver Mood nærmest triumferende hvordan Fukuyama har fått frem at en helt ut avgjørende faktor for et demokrati er «befolkningens tillit til regjeringen». Og det er jo godt og riktig. Moods problem oppstår når han møtes med Fukuyamas og det internasjonale statsviterfagfeltets overtydelige konstatering av i hvilke land tilliten til myndighetene, tilliten til institusjonene, tilliten til demokratiet og tilliten til politikerne er på topp. Det er ikke i Kina. Der måles det ikke. Det er ikke i USA. Der måles det. Det er ikke i demokratiets vugge i Hellas. Det er ikke på de britiske øyer. Det er i de nordiske landene. Og helt på topp: Landet hvis demokratiske system Robert Mood har gjort det til en livsoppgave å snakke ned: Norge.

Det er for øvrig dette landet som har hatt klartenkte nok politikere, og sterke nok politikere, til å sørge for ikke å sprøyte oljemilliarder inn i forbruk og overinvesteringer, men i stedet utstyrt oss med oljefond og handlingsregel. Et genigrep som mottar beundring fra en hel verden og som sikrer oss en handlefrihet og muligheter ingen andre land har – også i møtet med pandemien.

Når røyken legger seg, Mood, og de internasjonale vurderingene og evalueringene muligens vil vise at monarkiet og demokratiet Norge var ett av de land som greide seg aller, aller best gjennom pandemien og i normaliseringen som derpå fulgte, ja – kanskje til og med det landet som kom aller best ut. Hva svarer du da? Er ditt svar nå at du synes det er for tidlig å konkludere, så minner jeg deg om at du selv allerede har konkludert og plassert skylden for dårlig beredskap der du altså mener den hører hjemme.

Mood-røsten

I arbeidet med dette tilsvaret til Moods «kronikk» i NRK, og i leting på hvorfor såpass mange møter hans relativt uferdige tanker med aksept og respekt, scannet jeg gjennom en rekke portrettintervjuer. Det var uunngåelig ikke å legge merke til et fellestrekk som gikk igjen og igjen, uansett om journalisten var kvinne eller mann. To eksempler:

«Mood-røsten, som er beskrevet som en dyp brønn, durer med raskere frekvens.» (Bergens Tidende.)

«Det kommer iver i den mørke klangfulle røsten» (Adressa).

Med svært få unntak registrerer jeg at journalistene velger nærmest lyrisk å beskrive Moods dype bass, tett koblet til karakteristikker de gir av ham som troverdig, ekte, genuin – og andre adjektiver i samme gate. Det slår meg: Jeg er kjent med kvinnelige topp-politikere som f.eks. Siv Jensen (FrP) og Kristin Halvorsen (SV) ble rådet til – og også jobbet bevisst med – å legge stemmen sin i et dypere leie, fordi de tapte velgere på å argumentere i sitt naturlige lyse leie.

Har verden kanskje ikke kommet lenger? Enn at kloke og dyktige kvinnelige politikere fortsatt i dag stiller med et handicap pga. sitt stemmeleie? Mens generalløytnat Robert Mood rolig kan lene seg på den troverdighet som vi intuitivt knytter til en røst med lydfrekvens et sted mellom 80 og 120 Hz?