Et bibliotek for alle er ikke et bibliotek for meg

Som tidligere medlem av kultur- og utdanningsuvalget i bystyret fikk jeg jevnlig besøk av representanter for «Hoveddeichman» i Oslo. De snakket gjerne om åpningstider, 3D-printere, aktivitetsrom og sofakroker. Likevel la jeg merke til at ett ord gjerne manglet i presentasjonene, nemlig ordet «bok». Bøker, litterære ambisjoner og formidling av skriftlig kultur druknet nærmest i alle mulige andre prosjekter. Særlig var besøkstallene viktig, for de ble man «målt på». Et visst besøk burde man kanskje forvente i en institusjon som koster omkring en 1 million i døgnet å drifte, tenkte jeg, men det turte jeg ikke si høyt.

Det bokfrie bibliotek

Inspirert av biblioteksdebatten mellom Sanna Sarromaa og direktøren for Lillehammer bibliotek tok jeg nylig en tur til mitt lokale tilbud Linderud bibliotek som var en slags kosekrok i hjørnet på et kjøpesenter hvor tilbudet er et velutstyrt kjøkken med mikrobølgeovn og kaffetrakter og noen få spredte bokhyller med et temmelig tilfeldig utvalg av bøker (en bokdempet løsning?). Brukerne, stort sett ungdomsskoleelever, satt ved bord midt i rommet og spilte dataspill og kikket på TikTok på mobilene sine. Ingen bladde i bøkene. Linderud bibliotek er som suppekjøkkener flest åpent for alle, tenkte jeg, med et mulig unntak for oss som ikke liker suppe.

Ser man på Facebooksiden deres er navnet «bibliotek» fjernet og nå heter det «Demo Linderud» og omtales som et toårig pilotprosjekt. Målet er å «undersøke hva folk ønsker på Linderud», en dekonstrusjon av det klassiske biblioteksbegrepet filosofen Derrida ville gnidd seg i hendene av. Og blant bilder av kaffekopper, barnevogner og ivrige tiktokkere fantes knapt en bok. De få overlevende bøkene hadde på en måte blitt til kulisser, en fargeglad innramming av aktiviteter som spedbarnstreff og koseklubb.

Jeg går i kjelleren

Jeg tok også turen innom Hoveddeichman, en potensiell finkulturell høyborg. Her møtes man av svingdører, summende rulletrapper, kafe og butikk, trivelig, men litt sånn kjøpesenteraktig. Arkitekturen er genuint spennende og noen av bokhyllene så høye at man må strekke seg litt for å nå opp til den øverste litteraturen, et konsept som passer meg fint. Det er nok bøker på Hoveddeichman, faktisk så mange at det kan være krevende å finne frem. Som forfatter av markabøker og quizbøker leter jeg etter noe jeg har skrevet selv og med litt hjelp av datasystemet fant jeg de til sist. Sånt er gøy.

Iflg en artikkel i avisa Oslo skal det faktisk fra tid til annen foregå uønskede seksuelle aktiviteter mellom bokhyllene og inne på toalettene, en slags litterær mile-high klubb. Men etter en forsiktig kikkerunde fant jeg ikke noe slikt og måtte skuffende konsentrere meg om bøkene og turen gikk så ned i kjelleren hvor skjønnlitteraturen finnes.

Her innbys kjernefamiler og andre sosiale vesener til lavtmælte eller høymælte fellesaktiviteter rundt en sofasone midt i lokalet. Sikkert koselig, men støyende. Jeg finner etterhvert en rolig utpost mellom bokradene et stykke unna og kan konstatere at det bortsett fra den generøse skravlesofakroken knapt finnes en trekrakk til disposisjon for oss som ikke hører inn under gruppen «alle». Mest av alt fremtrer kjelleren som et boklager med adgang for besøkende. Og for oss med aversjon mot sofakroker må skjønnlitteraturen inntas stående. Hoveddeichman har forøvrig også en hjemmeside og her annonseres det med sommerferiegaming, resirkulering av klær, feriekino og heldigvis, høytlesning for barn. Det siste gjorde meg genuint glad!

Alt var bedre før

Kontrasten er stor til min første bibliotekopplevelse, Lambertseter bibliotek hvor hyllene var rette, bøkene korrekt alfabetisert og lokalet, og ikke minst de som jobbet der var firkantete og forutsigbare. Her ble det hysjet jevnlig enten det var nødvendig eller ikke. Barne- og ungdomsavdelingen var adskilt fra voksenavdelingen av en solid vegg og det føltes nærmest som et overgangsrituale første gang jeg tok turen inn blant voksenbøkene uten at bibliotekarene fikk øye på meg. Lambertseter bibliotek var ikke for alle, men det var for meg. Det finnes fortsatt og de later til å ha et visst fokus på bøker selv om hovedoppslaget på Facebooksiden deres er et kurs i frøsanking med en gartner som heter Idun.

Sukk

For å være ærlig er jeg lei meg når jeg ser utviklingen av bibliotekene. De var ment å drive med litteraturformidling og å tilby bøker til sånne som meg som liker å bruke noen timer på å kikke i sær og delvis glemt litteratur i fred og ro. Et bibliotek skal ikke være for alle, men for noen, og jeg er noen. Ingen aktiviteter i samfunnet er «for alle» med et mulig unntak for betaling av skatter og avgifter. Oppsøker du klassiske konserter, yogatimer, rettssaker eller stortingsforhandlinger forventes det en viss interesse for det som faktisk foregår, og kommer du må du følge regler og sosiale koder. Når man gjør om bibliotekene fra å være formidlere av litteratur til fritidsklubber for barn og voksne ligger det en nedvurdering av bøker og den plass de har i samfunnet. I iveren etter å nå alle på en gang har rett og slett bibliotekene glemt hvorfor de faktisk finnes.