Om biblioteker, frø og bøllefrø

Den fagutdannede gartneren Idun Tjemsland utfordret meg i Minerva til å kommentere frøsankekurs på Lambertseter bibliotek. Hun mener at dette er noe jeg kan svært lite om. Det har hun rett i og jeg skal derfor forsøke å uttrykke meg i korthet.

Bakteppet er en egentlig interessant debatt om bibliotekenes rolle i Norge som startet i Minerva, og som foreløpig kulminerte i en hyggelig og konstruktiv dialog mellom undertegnede og Biblioteksforeningens leder Helene Voldner på Dagsnytt 18 onsdag forrige uke.

Og hipp hurra for NRK og Minerva som kjører en biblioteksdebatt! Bibliotekene er viktige i samfunnet, og en debatt om deres rolle kan kanskje oppfattes som smal av medier som fokuserer på prinsessebryllup, influensere og VAR-debatten i fotball, men noen av oss synes den er viktig og tidvis direkte underholdende å delta i.

Personlig sitter jeg igjen med en bedre forståelse av hvorfor bibliotekene fokuserer litt vekk fra litteratur og over på andre aktiviteter som enkeltvis trolig er positive og bra, men som samlet sett kan bli i meste laget. For det er en lovgivning som presser på og stadig nye krav til ulike roller som skyves inn i biblioteksvesenet uten at tilsvarende ressurser følger etter. Dermed ender lojale biblioteksansatte med å gå litt i spagaten, og skylden for det er den samme som for alt annet som er vondt og vanskelig: det er vi politikere som er ansvarlige.

Mange lærere opplever også det samme, og det har blitt litt for komfortabelt for skolepolitikere å skyve uløselige problemer inn i skolen og deretter kritisere lærerne for ikke å løse dem. Mulig bibliotekene opplever noe av den samme frustrasjonen.

Men altså frø! Det er selvsagt positivt at det arrangeres kurs i frøsanking, og at man hyrer inn en flink gartner for dette. Jeg er sikker på at de som går på kurset til Idun, lærer masse, og det er mulig jeg takker ja til invitasjonen om være med. Det som likevel fikk meg til å ta opp den elektroniske pennen, var et savn av at bibliotekene også skulle være til for oss som vil ha mulighet til å grave oss ned i litteratur i fred og ro. Jeg opplever at fokuset på nettopp det er for svakt. Jeg har erfart at noen er veldig enig med meg i det, og savner roen i sitt lokale bibliotek. Samtidig er noen hjertens uenige, og vil heller ha sosiale aktiviteter og kurs i ting de ikke kan fra før. Som liberalist er jeg glad for at folk har ulike meninger og gir uttrykk for dem, for det blir det engasjement av.

Så kan vi konkludere med at det er mulig å ha to tanker i hodet på likt, selv om det i de fleste tilfeller er nødvendig med flere tanker enn det.