Dyrkekurs på biblioteket for folk flest

I debattinnlegg 9. august sukker Bjørn Revil over at hans barndoms bibliotek, Deichman Lambertseter, har oppslag om at jeg skal holde kurs i frøsanking hos dem.

Det er litt uklart hvorfor det er et problem, da loven om folkebibliotek tydelig sier at bibliotekene skal fremme både opplysning og utdanning. Ulike typer kurs, også dyrkekurs, er en måte å gjøre dette på.

Det er krav om kvalitet, allsidighet og aktualitet for bibliotekenes tilbud, noe jeg mener mine dyrkekurs faller godt innenfor. 

Kvalitetskravet dekkes av at jeg er fagutdannet gartner fra Norges grønne fagskole – Vea med flere års erfaring med nettopp den type urban dyrking som er relevant å undervise om på Oslos biblioteker, ikke en tilfeldig influenser som akkurat skjønte at planter var kult. I tillegg er jeg en særdeles god foredragsholder som evner å vekke både entusiasme og nysgjerrighet hos publikum, noe som er velegnet i nettopp et bibliotek der bøker med videre kunnskap er lett tilgjengelig. Jeg anbefaler naturligvis relevante bøker på slutten av kursene mine.

Dyrkekurs som ett av mange tilbud på et bibliotek passer godt inn under kravet om allsidighet.

Interessen for dyrking er stigende i befolkningen, noe som reflekteres i besøkstallene jeg har hatt på tidligere dyrkekurs. I mindre kommuner som Hamarøy og Steigen har publikum på ett enkelt dyrkekurs for eksempel vært 1-2 prosent av kommunens befolkning. Det er godt gjort med ett enkelt arrangement, og viser aktualiteten til temaet. Hvor mange andre kulturelle institusjoner kan si det samme om besøkstallene til sine aktiviteter?

Bibliotek er for alle – heldigvis!

Jeg tenker at det er helt riktig at bibliotekene er lovpålagt å være for alle (ref. Lov om folkebibliotek, kapittel 1, §1) og at skal man kritisere en tjeneste bør man, som politiker, se over det lovgitte oppdraget til tjenesten før man kritiserer den for å ha feil fokus. Det burde være et minstekrav.

Bibliotekene er et av de få stedene i samfunnet der alle er velkomne fullstendig uavhengig av bakgrunn og uten krav til å bruke penger. De er et viktig samlingspunkt og bidrar til å øke sosial kapital og utjevne sosiale forskjeller, med de positive virkningene dette kan ha både for individuelle innbyggere og samfunnet som helhet. Dette er godt dokumentert og jeg kan for eksempel tipse om forskningen til Ragnar Audunson om bibliotekets rolle som møteplass og effektene det har for samfunnet.

Vi trenger at bibliotekene tilpasser seg tiden vi lever i for å beholde relevansen som tjeneste og det opplever jeg at de gjør. Min personlige erfaring med både store og små biblioteker, er at dagens bibliotekarer er særs dyktige og gjør en strålende jobb med å skjøtte bibliotekets lovpålagte samfunnsoppdrag. De lykkes med nettopp det å treffe flertallet i befolkningen basert på kunnskapen de har om egen brukergruppe. Prøveprosjekter som Demo Linderud er nyttige verktøy i prosessen med å tilegne seg den kunnskapen.

Biblioteker er ganske geniale greier

Tiden for stille bibliotek og firkanta bibliotekarer er over – og godt er det. Bibliotekene er her for å brukes av folk (flest), ikke som stille mausoleum fra en svunnen tid der en enslig mann eller to tasser rundt i timevis og titter etter sær og delvis glemt litteratur i ensomhet.

Hadde Revil besøkt resten av Deichman Bjørvika, der skjønnlitteratur for øvrig finnes på betydelig flere plan enn kun underetasjen, ville han oppdaget plenty av lenestoler og rolige kroker for behagelige leseopplevelser. Jeg har personlig testet både skjønnlitteraturen og lenestolene og kan skrive under på at begge deler er svært tilgjengelig.

Om han fortsatt ikke finner nok fred og ro til å lese boken han har oppdaget i bibliotekets hyller, har Revil heldigvis muligheten til å låne den med seg hjem i flere uker og lese den i de omgivelser han måtte ønske. Biblioteker er ganske geniale sånn sett.

Et siste apropos når det gjelder aktualiteten til akkurat dyrkekurs. Vi lever i en tid der det er krig i Europa og uro i verden. Det skader ikke akkurat om flere i befolkningen har kunnskap om og evne til å dyrke mat, om det på noe tidspunkt skulle bli problemer med forsyningslinjene inn til landet. Slik sett er dette ikke bare kunnskap som det er relevant at offentlige tjenester som biblioteker formidler, det kan være kunnskap som i verste fall viser seg å være helt sentral at mange har. Jeg kaller det en god prioritering at bibliotekene holder dyrkekurs en gang iblant.

Alt i alt, til å være en person som klager over at det ikke er nok rom for stille refleksjon og fordypning i litteratur på hovedstadens folkebibliotek, har Revil gjort temmelig slett fordypningsarbeid før han uttaler seg om noe han (trolig) ikke har fagkunnskap om.

Hilsen en gartner som heter Idun som holder dyrkekurs på Deichman Lambertseter, der alle heldigvis er velkomne til å være med (inkludert Frp-politikere).