Bioetikken og kristendommen

Morten Magelssen, forfatteren av boken Livet og døden: Kristne perspektiver på bioetikk, er utdannet lege og har arbeidet mye med medisinsk etikk. Han er nå førsteamanuensis i medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo og er dessuten professor II i bioetikk ved MF. Han skulle derfor ha gode forutsetninger for å ta fatt på oppgaven han her har stilt seg, som er å skrive en oversiktsframstilling over bioetiske problemstillinger som retter seg både mot helsepersonell, etikere og den interesserte allmennhet, og som er skrevet ut fra et kristent perspektiv.

Bokens første kapittel redegjør kort for forfatterens forståelse av kristen etikk. Med utgangspunkt i skapertanken og nestekjærlighetsbudet argumenterer han for en framstilling som tar den kristne etikkens kilder (Bibelen og den kristne tradisjonen, fornuften, vitenskapen og erfaringen) på alvor, samtidig som han går til de ulike problemstillingene med en åpen og spørrende holdning: Hvilke verdier er man i praksis opptatt av å fremme?

Kapittel to dreier seg om døden, hvor forfatteren både drøfter spørsmål knyttet til overbehandling og palliasjon, og går nokså utførlig inn på dødshjelpdebatten. Her ønsker han å være restriktiv, samtidig som han prøver å bygge bro til en argumentasjon som ikke nødvendigvis er spesifikt kristelig.

Kapittel tre dreier seg om prioritering og likebehandling. Generelt mener forfatteren at det er sunne holdninger til slike spørsmål i norsk helsevesen, og han tar derfor ikke til orde for noen spesifikt kristen prioriteringsetikk.

De to neste kapitlene handler om assistert reproduksjon, fosterdiagnostikk og de framtidsmuligheter som transhumanismen her forespeiler oss. Forfatteren er skeptisk til en teknologisk utvikling som kan få oss til å se på barnet som et produkt, og mener transhumanismen overser de uheldige sider ved en teknologisk videreutvikling av mennesket. Her mener han kristen etikk har viktige korrektiver å komme med. Det er viktig, mener han, å fastholde et skille mellom å behandle og å forbedre; der det siste får forrang, havner vi i en sekulær frelsesvisjon med mange problematiske aspekter.

Bokens lengste kapittel er det sjette, som handler om dilemmaer ved livets begynnelse. Forfatteren mener det er medisinsk udiskutabelt at livet begynner ved unnfangelsen, men dette er ikke i seg selv et svar hverken på spørsmålet etter fosterets moralske status eller etiske utfordringer knyttet til bruk av embryoer, prevensjon, nyfødtmedisin og provosert abort. Forfatteren går særlig grundig inn på abortspørsmålet og vurderer nøye hvordan hensynet til moren og hensynet til fosterets menneskeverd kan balanseres mot hverandre i ulike situasjoner. Tydeligere enn i mange andre etiske spørsmål kommer her sammenhengen mellom virkelighetsforståelse og etikk til syne. Et hovedsynspunkt for Magelssen er at «kristen etikk bør fremholde at vi skylder å vise det nye livets respekt på alle dets stadier» (s. 248). Han er også klar over at abortspørsmålet henger sammen med den seksualetikk en forsvarer og praktiserer.

Forfatteren tar så for seg spørsmålet om en helsearbeideres profesjonsetikk og går særlig inn på spørsmål knyttet til reservasjonsretten. Han er tilbakeholden når det gjelder å råde om en bør reservere mot å delta i ulike sammenhenger, men er svært tydelig på at samfunnet bør respektere en reservasjonsrett som er forankret i en dyp overbevisning.

Det siste kapitlet, det åttende, tar så for seg spørsmål mange kanskje hadde ventet at boken ville behandle innledningsvis, nemlig prinsipielle spørsmål knyttet til forholdet mellom kristen etikk og andre etiske begrunnelser, og spørsmålet om forholdet mellom etikk, jus og politikk. Et hovedsynspunkt her er at etikk i den vestlige verden, ikke minst i helsefaglig sammenheng, er så preget av kristen tenkning at også de sekulære, mer eller mindre kristendomskritiske synspunkter vi i dag kan møte, er dypt preget av kristen tenkning. F.eks. er også et forsvar for retten selvbestemt abort forankret i en til syvende og sist kristent forankret forståelse av kvinners menneskeverd. Innebærer det at den sekulære etikken etter hvert vil visne som en plante som har fått kuttet forbindelsen til sine røtter, eller innebærer det at vi nå er blitt voksne og kan bevege oss fritt uten religiøse krykker? Magelssen er skeptisk til det siste alternativet og mener at den analysen han her gir, bør «kunne gi grunnlag for økt frimodighet hos kristne samfunnsdebattanter» (s. 297).

Avslutningsvis prøver han å konkretisere dette ved å gi synspunkter på hvordan abortloven eventuelt kunne endres for å styrke fosterets rettsvern. Dette forsøker han å gjøre på en nyansert og balansert måte, selv om han er klar over at samtlige forslag ikke vil falle i god jord hos alle. Med dette utgangspunktet er han kritisk til bispemøteuttalelsene om abort fra 2019 og 2021, som han synes går for langt i å godta en lov som har lite å si om «fosterets menneskeverd og rett til liv» (s. 322).

Det er særlig tre positive aspekter ved denne boken jeg har lyst å framheve. For det første er den velskrevet og informativ, og klarer å formidle også nokså kompliserte problemer på en forståelig måte. For det andre er det en styrke å få en framstilling av disse ting skrevet av en medisiner som også har klinisk erfaring som lege. Det gir både faglig trygghet og den erfaringens tyngde som følger av å ha kjempet med noen av problemene i den kliniske hverdag. Det gjør at boken er velgjørende fri for karikaturer av dem som argumenterer annerledes og kommer til andre konklusjoner enn forfatteren selv. Han vet at mye av det kan skriver om, ikke er enkelt, og at mennesker kan kommer til ulike konklusjoner uten at det betyr at de mangler etisk innsikt og grundige refleksjoner.

For det tredje ser jeg også gevinsten ved å vente med de prinsipielle drøftelsene til slutt. Det gjør at han kan gå inn i de ulike problemstillingene med et åpent sinn og uten ferdige konklusjoner. Boken preges av vilje til dialog uten at det går på bekostning av forfatterens argumentasjon for egne standpunkt – vi merker hvor han vil. Kanskje boken på denne måten kan bidra til etisk debatt over livssynsgrensene, og det vil i så fall være positivt – vi trenger den debatten. Magelssen gjør bl.a. et hederlig forsøk på å få abortdebatten ut av skyttergravene. Kunne vi her få en debatt preget av Magelssens saklighet og vilje til å finne det beste også i deres argumentasjon som han er dypt uenig med, ville mye være vunnet.

Problemet med denne tilnærmingen er at det forblir uklart hvorfor vi trenger en kristen bioetikk, eller for den saks skyld en kristen etikk i det hele tatt. I den grad boken gir svar på dette spørsmålet, har det svaret en tendens i retning av det pragmatiske: Det fins kristne som tenker slik (kapittel 1) og de har en massiv, og langt på vei fruktbar, tradisjon i ryggen (kapittel 8). Det jeg savner i boken, er en drøftelse av det synspunkt at kristen etikk er viktig fordi den er sann, og at det viser seg gjennom inkonsistens og selvmotsigelser hos dem som argumenterer prinsipielt annerledes ved å avvise skapertanken, inkarnasjonen og nestekjærligheten som etiske ankerpunkt. Jeg er ikke så sikker på om dette er noe Magelssen er uenig i, for synspunkter i denne retning skimtes av og til like under overflaten både i abortdiskusjonen og i det han i det siste kapitlet skriver om liberal, kristen kommunitarisme som et alternativ til den ukritiske dyrking av individet. Jeg tror imidlertid det hadde hatt noe for seg å hevde slike synspunkter med noen større skarphet og stringens for å se hvor vi da hadde landet når det gjelder de konkrete bioetiske utfordringene. Det er ikke sikkert at boken hadde blitt mindre interessant av den grunn.