Er kjønnsceller den eneste ekte definisjonen av kjønn?

I sitt innlegg i Minervas papirutgave, publisert på nett den 6. januar, argumenterer biolog Glenn-Peter Sætre for at kjønnsceller skal utgjøre samfunnets eneste definisjon av kjønn. Jeg vil starte med å anerkjenne noen felles enigheter jeg har med Sætre: Det finnes to typer kjønnsceller, store og små, det er det ingen strid om. Det følger av dette at hvis en definerer kjønn utelukkende basert på typen kjønnsceller, så er kjønn binært, og det finnes ikke noe spekter eller mellomkategorier. Så langt kan vi enes. Jeg har heller ikke noen problemer med å forstå at denne todelingen av kjønn har vært en «evolusjonær vinneroppskrift», og at det er evolusjonære mekanismer som kan forklare hvorfor også de fleste mennesker blir seksuelt opphisset av det motsatte kjønn. Det jeg motsetter meg er alle Sætres konklusjoner basert på disse fakta.

Mistroen mot skeiv teori og forståelsen av kjønn som flytende

Sætre later for det første til å ha misforstått formålet med skeiv teori. Skeiv teori søker ikke å utfordre det biologiske faktum at det finnes to typer kjønnsceller, og at mennesker stort sett er født med en av to typer kjønnsorganer. Det skeiv teori vil utfordre og kritisere er at kjønnscelletype og kjønnsorgan utgjør den eneste ekte definisjonen av kjønn. Dette kan kanskje virke som abstrakt semantikk, men debatten om hva samfunnet anerkjenner som ekte er viktig, og handler ikke bare om biologi når vi snakker om kjønn og seksualitet. Vi debatterer ikke lenger om homofil kjærlighet er ekte kjærlighet bare fordi biologien tilsier at den ikke vil innebære kjønnet formering mellom partene. På samme måte bør vi anerkjenne transpersoners kjønnsidentitet som deres ekte kjønn, selv om det ikke stemmer overens med det vi ser på som biologisk kjønn.

Det er også godt med observerbar empiri som dokumenterer at menneskers opplevelse av både kjønn og seksualitet på ingen måte kan kategoriseres som binært. Det eksisterer observerbare mennesker som identifiserer seg med et annet kjønn enn det deres kjønnsceller skulle tilsi, og det eksisterer observerbare mennesker som ikke føler seg som verken mann eller kvinne. Spørsmålet vi som regel bør stille er ikke da «Hvilken type kjønnsceller har du?». Med mindre du er helsepersonell som faktisk har bruk for denne opplysningen, bør spørsmålet i stedet være «Hvem er du?». Og hvis du er i tvil: «Hva er ditt pronomen?». Transpersoner bør få definere hvordan deres kjønn blir omtalt og forstått av samfunnet, ikke bare fordi dette kan redusere kjønnsinkongruensen som reduserer deres livskvalitet, men også fordi feilkjønning bygger opp under et skadelig narrativ om transpersoner som unaturlige avvikere.

Problemet med feilkjønning

I alle samfunn finnes det normer og roller knyttet til kjønn, og i alle samfunn blir de som bryter dem møtt med negative reaksjoner. Og dette er i kjernen av hvorfor feilkjønning av transpersoner er moralsk galt, uansett hvor mye man måtte klamre seg til unnskyldningen om at det er «biologisk riktig»: Dersom man insisterer på å omtale en transkvinne som ham, ikke henne, far, ikke mor, mann, ikke kvinne, så fremhever man vedkommende som en normbryter, og i tillegg en løgner. Man sier i overført betydning «Her er en som seiler under falskt flagg, en som prøver å lure oss, men som vi har gjennomskuet». Ærlige feil kan så klart skje, og det tåler transpersoner helt fint, men å bevisst feilkjønne transfolk er like ufint som å kalle jenter for «fitte». Slik språkbruk reduserer personen fra et fullverdig menneske til deres kjønnsorgan, og slik dehumanisering kan i siste instans bidra til å legitimere vold.

Utopi-anklager som hersketeknikk

Sætre påstår også at skeiv teori er utopisk, og spør retorisk om vi som samfunn er tjent med å implementere de skeive aktivistenes «utopiske idéunivers». Henviser han til utopien om å få redusert andelen selvmordsforsøk blant transpersoner til det samme som for oss andre? Eller utopien om at transpersoner skal slippe å bli utsatt for mer vold, trusler, hets og overgrep? Mange tenkte nok på 50-tallet at det virket utopisk at homofile ville kunne leve like gode liv som andre, men nyere levekårsforskning viser at rettigheter, åpenhet og aksept har gitt resultater: forskjellene mellom levekårene blant heterofile versus homofile og lesbiske er små.

For meg er det ingenting som tilsier at vi ikke kan oppnå det samme for de som sliter i dag, enten det er transpersoner, gutter som dropper ut av skolesystemet, eller ensomme eldre. Å karakterisere et mål om et bedre og mer inkluderende samfunn som en urealistisk utopi fremstår mer som en hersketeknikk enn et reelt argument. Mellom linjene leser jeg Sætre dithen at han mener skeive allerede har fått mer gjennomslag enn de fortjener, og at majoriteten bør stille seg spørsmålet om det ikke er nok rettigheter til minoritetene nå. Hvis dette er riktig tolkning, er det særs urovekkende.

Full forvirring om kjønnsinkongruens

Kanskje Sætres forvirring rundt kjønnsinkongruens, psykiske plager og anoreksi kan forklare hvorfor han ikke er videre positiv til enda større aksept og mer tilgjengelig kjønnsbekreftende helsehjelp. Sætre virker skeptisk til at kjønnsinkongruens ikke lenger er en psykiatrisk diagnose fordi mange mennesker med kjønnsinkongruens også har psykiske plager. Det eksakt samme argumentet kunne man finne når leger og psykiatere spurte seg om det var rett å fjerne homofili fra diagnosemanualene. I dag viser historien oss at det ikke var homofilien som gjorde homofile deprimerte og engstelige på 50- og 60-tallet; det var stigmatisering, diskriminering og kriminalisering. Sammenligningen mellom kjønnsinkongruens og anoreksi vitner også om lite kjennskap til forskningen på feltet: det kommer stadig mer dokumentasjon på det transpersoner og deres behandlere har erfart gjennom årtier, nemlig at kjønnsbekreftende behandling ser ut til å redusere kjønnsdysfori og forbedre psykisk helse, senest en studie med data fra over 27 000 transpersoner. Data fra den samme undersøkelsen viser at å bli utsatt for forsøk på konverteringsterapi er assosiert med negative utfall. For de som er opptatt av observerbar empiri bør det ikke være vanskelig å se at sammenligningen til anoreksi på ingen måter holder vann.

Kvinners likestillingskamp har alltid dreid seg om at hvilken type kjønnsceller du har ikke skal ha betydning for hvordan du blir behandlet, og hvordan du skal kunne leve livet. Du skal ha like store muligheter innen arbeid og utdanning, du skal ha like stor frihet fra trakassering og vold, og du skal ha like god tilgang på helsehjelp og andre offentlige tjenester uansett hvilken type celle du kan bidra med til prosessen med kjønnet formering. Hvorfor skal det være annerledes for transpersoner?

Les også:

Kjønn og identitet – biologi og ideologi

Spørsmålet om hva kjønn er, er mer aktuelt enn noensinne. Vi skal vise respekt for sårbare grupper, men fra biologiens side er det egentlig ingen usikkerhet.

Glenn-Peter Sætre