Kjønnscellenes økonomi og likestilling

Vi lever i en tid der det i fremgangens navn er blitt akseptert å benekte helt grunnleggende biologiske fakta, og egenskaper ved virkeligheten. Dette er kanskje mest av alt tydelig i vår diskurs om kjønn. Innen denne debatten fremstilles kjønn som et kulturelt, relasjonelt, historisk eller strukturelt fenomen.

Underliggende impliseres påstanden fra rasjonalistisk hold om at menn og kvinner iboende sett er like. Eventuelle forskjeller skyldes samfunnet, og kan sosialiseres bort om vi bare får nok holdningsendringer og statsfinansierte tiltak.

Problemet med denne definisjonen er at det fullstendig neglisjerer kjønnenes evolusjonære opprinnelse, og deres funksjon i kjønnet reproduksjon. Under kjønnsideologenes a priori antagelse om at menn og kvinner er like er det derfor umulig å diskutere deres ulike reproduktive interesser og strategier.

Det vil derfor oppstå en blindflekk i vår politiske filosofi, som følge av at visse sosiale strukturer i ulik grad kan tilrettelegge for menn eller kvinners reproduktive interesser. Når disse temaene ikke kan anerkjennes, kan de heller ikke diskuteres, og vil legge grunnlag for økende interessemotsetninger, rettet mot fundamentale deler av vårt samfunn.

Dette er mest av alt synlig i kjønnscellenes økonomi.

Kloningens planøkonomi

De første mikroorganismene i vår evolusjonære historie reproduserte aseksuelt, gjennom celledeling. Fordelene med denne formen for reproduksjon er at den ikke fordrer en partner. Ulempen er at det genererer minimalt med genetisk variasjon. Avkommet blir en klone.

Økonomisk kan dette ses som en planøkonomisk styring, der minimalt med innovasjon oppstår, slik at organismen er ytterst sårbar for endringer i markedet.

Senere oppsto mer avanserte celler, som begynte å reprodusere seksuelt. Ved denne prosessen delte to foreldreceller seg på en spesiell måte, som halverte deres arvemateriale og gav opphav til kjønnsceller.

Disse kjønnscellene, eller gameter som de også kalles, kunne smelte sammen med en annen gamet og gi opphav til et genetisk unikt individ. Dette genererte enorm variasjon, og med det enorm innovasjon.

Denne oppdagelsen skapte en fri markedsøkonomi, der det oppsto konkurranse både om overlevelse og reproduksjon. Over tid endret markedets betingelser seg, ulike organismer knivet om markedsandeler, det var børskrakk, nye konkurrenter, det oppsto næringskjeder og ble utviklet samarbeidsavtaler.

Ut av denne kaotiske prosessen oppsto noen få hyperspesialiserte komplekse organismer i hver sin markedsnisje, mens alle andre døde ut.

Kompleks seksualitet og modning

I takt med at organismer ble mer komplekse, vokste også den nødvendige modningstiden fra befruktning til voksent individ. Denne modningen foregikk enten på innsiden av den ene foreldreorganismen, eller på utsiden.

Behovet for denne modningsperioden gav opphav til ulikheter hos de respektive produsenter av gameter. Den ene produserte store gameter kalt eggceller, ble befruktet og rommet avkommet under modningstiden. Den andre produserte små og mobile gameter kalt sædceller, befruktet den andre, og var ikke bundet til modningsprosessen.

Disse ulikheter i reproduktiv metode gav opphav til ulike reproduktive sykluser og investeringsbehov. Mens eggcelleprodusenten måtte ta stor risiko og investere mye, kunne sædcelleprodusenten veldig billig reprodusere.

Seksuell seleksjon

Ulikheten i risiko og investeringsbehov gav opphav til intens konkurranse blant sædcelleprodusentene. Blant dem var det noen trekk som økte deres sjanse for å få reprodusere. Dette ble hovedsakelig gjort gjennom to typer trekk, som i litteraturen kalles pryd og våpen.

Påfuglen, fuglesang, løvens mane, unødvendig store kjønnsorganer eller paringsdanser er eksempler på ulike former på pryd. Horn, hoggtenner, store muskler, sterkere benbygning, klør, nebb og aggresjon er eksempler på våpen.

Prydens evolusjonære logikk er at hannen demonstrerer ressurstilgang, helse og adapsjon, gjennom å gro en kostbar pryd som egentlig er upraktisk. Våpen derimot er designet for å skremme vekk eller drepe andre hanner, for slik å monopolisere en gruppe hunner.

Dette er spesielt synlig i paringstider og tilfeller av territoriale konflikter. Eksempelvis markerer hannløver sitt territorium med urin, brøler regelmessig, og konfronterer inntrengere brutalt. Det samme er tilfellet for gorillaer, okser, bukker, hunder og haner.

De hanner som har den flotteste pryden, eller utvikler de mest effektive våpnene, vil få overført sine gener til neste generasjon. Dette vil over tid forsterke seksuelle dimorfismer, altså kjønnsforskjeller. Nøyaktig hvilken strategi som velges er avhengig av miljø, art, utviklingshistorie og hvor lett det er for en hann og monopolisere en gruppe kvinner.

Kjønnscellenes økonomi blant mennesker

Det underliggende problemet kan her igjen formuleres økonomisk som et spørsmål om tilbud og etterspørsel. Blant mennesker fødes eksempelvis kvinner med rundt en til to millioner eggceller. Av disse beholdes trehundretusen etter puberteten, og kun rundt 400 av disse blir modne befruktbare egg. Gjennom livet produseres ingen nye, og deres fysiologi er kun fruktbar i om lag 35 år.

Menneskelige menn derimot produserer om lag 1500 hvert sekund, altså 50 til 150 millioner sædceller hver dag. Dette vil gjennom et livsløp resultere i et totalantall rund 2 billioner. I tillegg kan kvinner kun reprodusere et visst antall ganger grunnet den ressurskrevende og trege svangerskapsprosessen. Mens menn i praksis kan befrukte et ubegrenset antall kvinner, med kun visse logistiske utfordringer.

Etter fødselen er det tilsvarende store ulikheter. Kvinner har i en historisk kontekst vært langt mer avhengig av en forsørgende/beskyttende mann, og demonstrerer en større tilknytning til sitt avkom grunnet sin økte ressursinvestering. Menn kunne enklere pare seg og siden forlate kvinnen.

Om vi betrakter dette økonomisk, genererer disse ulike reproduktive prosessene enorme forskjeller i tilbud og etterspørsel. Fra mannens reproduktive perspektiv er det evolusjonært i hans interesse å pare med så mange kvinner som mulig. Paringen i seg selv er for mannen en langt billigere investering, med langt færre risikoer.

Fra kvinnens reproduktive perspektiv derimot, vil det være mot hennes interesse å pare med en vilkårlig mann, ettersom reproduksjonen koster langt mer. Det oppstår derfor en intens konkurranse mellom menn, når de mange billioner av sædceller de tilbyr, møter kvinnenes begrensede etterspørsel.

Lignende konkurransevilkår eksisterer tilsvarende blant andre komplekse organismer. Denne er så ekstrem, at de fleste hanner, blant de fleste arter aldri vil få reprodusere. Konkurransen står derfor om intet mindre enn kampen for tilværelsen.

Menns reproduktive strategier

Blant de mest åpenbare resulterende seksuelle dimorfismer blant mennesker er menns sterkt forstørrede fysiologi, økte muskelmasse, utholdenhet, aggresjon, risikovillighet og seksuelle interesse. Deres eksistens kan sannsynligvis attribueres til en kombinasjon av pryd og våpen.

Dette indikerer at menn i en historisk kontekst samarbeidet i grupper om å monopolisere en gruppe kvinner og territorium, mens de tidvis også erobret nye territorier. De små, mer kvinnelignende mennene derimot, fikk ikke reprodusere.

Disse adferder er videre underbygget av funn om aggresjon og risikovillighet, som er årsaken til at menn tar større sjanser, begår mer kriminalitet, aksjespekulasjon og krig. Mer generelt er det funnet at testosteron som sådan, er assosiert med å fremme adferder relatert til søken og opprettholdelse av status.

Det er derfor klart tilfellet at menn konkurrerer like mye innad i gruppen, som de gjør med menn utenfor gruppen. Den eneste forskjellen er at menn som eksisterer i en gruppe sammen, forsøker å holde bruken av dødelig vold til et minimum blant hverandre, og respektere hverandres reproduktive interesser for å unngå konfrontasjon.

Ovenfor menn utenfor gruppen demonstrerer menn derimot systematisk en større fiendtlighet for mannlige inntrengere. Dette gir evolusjonært mening for mennesker slik der gjør for dyr, at inntrengende menn utgjør genetisk konkurranse.

Kvinners reproduktive strategi

Årsaken til mennenes tidvise aggressive konfrontasjoner, banale former for «pikkmåling», aversjon mot svakhet og intense konkurranse om status, er å lese ut fra kvinners reproduktive interesser.

Gitt kvinners lavere etterspørsel etter spermier enn menns enorme tilbud, har kvinner det privilegium det er å være selektive. Reproduktivt vil kvinner ha interesse av kun å velge de beste mennene å pare seg med.

Dette er entydig demonstrert i en rekke studier – at kvinner er enormt mer kresne, og at de velger oppover i makt og status. Rent praktisk betyr dette at de selekterer blant vinnerne av mennenes konkurranse.

Før de kan gjøre det, er de imidlertid nødt til å vekke interessen hos beilere. Kvinner konkurrerer derfor om å fremstå mest mulig unge og fruktbare, mens de indirekte snakker ned sine konkurrenter. Dette er støttet opp av en rekke produkter slik som høye heler, klær, sminke og trening, hvis formål det er å forsterke indikatorer på fruktbarhet og ungdom.

Det vil følgelig være i kvinners reproduktive interesse å kunne vise frem mest mulig av sin kropp for å vekke interesse, uten at dette skaper betydelige sosiale sanksjoner eller seksuell vold. Når valget så skal tas, gagner kvinner av maksimal valgfrihet.

De eneste faktorer som fordrer et kompromiss i denne valgfriheten, er det historiske behovet for beskyttelse og forsørgelse under og etter graviditeten. Dette kan med moderne øyne fremstå marginalt, men var i en historisk kontekst ytterst signifikant. Under middelalderen ville eksempelvis en kvinne isolert fra gruppen og sine mannlige beskyttere være ekstremt hjelpeløs.

Variabel politisk fordel

Generelt sett har menn en interesse av å få paret med en størst mulig kvantitet av kvinner. Mens kvinner derimot har en interesse av å få paret med menn av en høyest mulig kvalitet.

Følgelig er de eneste hindringene for menns reproduktive interesser, deres fysiologiske attraktivitet, og deres evne til å erverve makt. Kvinner derimot er begrenset til de menn som viser interesse, og trygghet etter fødselen.

I en naturtilstand reguleres sannsynligvis disse interessene automatisk, slik de gjør for andre dyr. I moderne menneskelige institusjoner vil det derimot være slik at disse ulike reproduktive preferansene oversettes til politiske preferanser.

Kvinner vil eksempelvis dra sterk fordel av et flatt og fredelig velferdssamfunn, der det er mindre konkurranse, beskyttende rettsvesen og stor frihet i partnerseleksjon. Dette skyldes at konkurranse og makt ikke fremmer kvinners reproduktive interesse, de trenger beskyttelse mot mannlige overgrep, og har interesse av et trygt miljø for barneoppdragelse.

Når det derfor eksisterer en velferdsstat som sikrer trygghet etter fødselen, og justisvesen som sikrer beskyttelse, er kvinner mer frie til å tiltrekke seg partnere og velge hvem de vil reprodusere med. Dette kan gjøres uten de tidligere nødvendige kompromisser for å sikre trygghet.

Menn derimot vil ofte ha en større interesse av fri konkurranse, tydelige makthierarkier, patriarkalske verdier, begrensede velferdsgoder, imperialistisk ekspansjon, mindre valgfrihet i kvinners partnervalg, tildekking av kvinner og strengt kontrollert innvandring.

Dette er tydelig demonstrert i historiske patriarkalske samfunn, og høyreradikale politiske bevegelser. Disse gikk tidvis så langt at de faktisk iverksatte avlingspolitikk for etnisk renhet, og folkemord for å sikre det samme. Hvilket som tross sitt barbariske uttrykk, ikke er forskjellig fra det infanticid som er å observere hos løver og andre arter.

Reproduktiv kommunisme

Relativt til de maktstrukturer og konkurranseformer som eksisterer i et samfunn, vil ulike menn få fremmet sine reproduktive interesser. En myk og kvinnelignende mann som evner å få makt og status i et flatt egalitært samfunn, vil ha interesse av å bevare en slik samfunnsform. Motsetningsvis ville disse samme mennene på ingen måte kunne hevdet seg i et hardt og militaristisk samfunn.

Tilsvarende vil det være slik på gruppenivå, at menn og kvinner vil nyttemaksimere sine reproduktive interesser under forskjellige betingelser. Mens kvinner vil ha interesse av å pare seg med et lite knippe av de mest virile, veltilpassede, sunne, mektige og intelligente mennene, vil en slik seleksjon korrespondere til den evolusjonære utryddelsen av et bredt antall menn, som da ikke får reprodusere.

Denne formen for eksklusjon kan, hvis den oppstår systematisk ovenfor menn med visse egenskaper, nærmest betraktes som en form for «strukturell eugenitikk». Hvor disse individene riktignok ikke fysisk steriliseres, men er fullstendig uten evne til å erverve den makt og posisjon hvor de kan vekke kvinners begjær. Således blir de i praksis «kulturelt kastrerte».

Det vil derfor oppstå en pendel som svinger mellom de fleste menns, og kvinners reproduktive interesser. Når pendelen svinger mot kvinners interesser, vil det intensivere konkurransen blant menn. Dette vil igjen slik som et åpent marked generere sykluser av konkurranse, økende ulikheter, og til sist revolusjon eller territorial ekspansjon.

En kan derfor hypotetisk sett spekulere i om ikke det finnes en form for reproduktiv kommunisme, som anvender en marxistisk analyse på betingelser for reproduktiv suksess. Det vil si et sosialt system, hvis strukturer og moralske handlingsregler bestreber å omfordele «reproduktive privilegier», for å slik unngå de destruktive effektene av konkurranse.

Faktumet er bare det at en slik ideologi på mange måter allerede eksisterer i våre store religiøse tradisjoner. Det kristne påbud om monogami, og begrensing av begjær, stolthet og misunnelse, sikrer eksempelvis rundt en til hver.

Det er derfor verdt å observere at alle store imperier gjennom tidene har hatt slike tradisjoner. Dermed kan en spekulere i om ikke fraværet av disse vil medføre problemer på lang sikt.

Likestilling og kompromisser

Uregulert vil disse kompetitive interessene derimot trolig intensiveres over tid. Visse klaner med menn innenfor en viss sosial struktur vil da ta over en stadig større markedsandel. Dette vil over tid nødvendigvis føre til politiske motreaksjoner. Følgelig vil det oppstå et behov for kollektive kompromisser i alles reproduktive interesser, om den sosiale kontrakten skal bestå.

Disse betraktninger blir kun videre aktualisert av Simon Velles nylige utspill, og den kontekst vi eksisterer i der stadig flere menn blir barnløse og radikaliserte. Enkel observasjon avslører at de mest høyreradikale individer er menn, slik de var under både fascistene og nazistene i sin tid.

Det virker derfor ikke som en urimelig hypotese å forbinde trendene av misforføyde og marginaliserte menn, med økende politisk radikalisering blant menn. Denne marginaliseringen av menn skyldes rimeligvis en rekke systemiske, teknologiske og politiske forhold. I en tid uten krig og fysisk arbeid, har mange menn mindre økonomiske forhandlingsmuligheter.

Samtidig må det også observeres at en del av de reproduktive interessene til en viss andel menn står i direkte konflikt med kvinners likestilling. Om vi betrakter likestillingens store seire, er det abortrettigheter, prevensjon, velferd til barneoppdragelse og alenemødre, statlig beskyttelse mot overgrep, økninger i makt og status, og en del kulturelle privilegier.

Disse er harmoniske med interessene til de menn som evner å hevde seg i dagens konkurransesituasjon. Der enkelte vil få barn med flere kvinner, mens en stor andel med tilstrekkelig posisjon, ressurser og fysiologiske indikatorer på attraktivitet, kan få barn med en.

Blant de nedre regioner av menn vil derimot de proporsjonalt med fremgang i likestilling oppleve en korresponderende reduksjon i reproduktive muligheter. Dette skyldes en rekke mekanismer. Eksempelvis er det tydelig demonstrert at kvinner som regel ikke velger nedover i status.

Når vi derfor hever kvinners posisjon, vil det korrespondere til en gradvis eksklusjon av de menn de er stilt over. Denne prosessen forsterkes av rause velferdsordninger, som gjør at kvinner ikke lenger er avhengig av et stabilt partnerskap for oppdragelse av barn. Tilsvarende vil reproduktiv kontroll som tilbudt gjennom abort og prevensjonsmidler, skjerme kvinner for uplanlagte graviditeter, og slik øke sin egen valgfrihet.

Dermed gir det ytterst god evolusjonær mening om det er de menn med lavest sjanse for å oppnå en partner i dagens system som er mest mot disse privilegiene nå gitt til kvinner. Dette er ytterst tydelig i ultrakonservative miljøer og politiske fløyer, der det nettopp fremmes motstand mot likestilling, abort, velferd, innvandring og hindringer for fri konkurranse.

Således vil det være slik at vår kjønnsdebatt nettopp ikke er noen fornuftspreget dialog, men at den heller er en slagmark for ulike reproduktive interesser. Dette ville i så fall kunne forklart hvorfor debatten relativt til andre, ofte foregår på et slikt slående lavt intellektuelt nivå. Fordi alle egentlig forsvarer sine reproduktive interesser.

Vi burde ta lærdom av våre egne begrensinger, og heve vår bevissthet til det punkt at vi kan betrakte disse interesser som hinsides godt og ondt. Vi vil da kunne drøfte disse temaer på en informert og fordomsfri måte, for slik å oppdage eventuelle kollektive kompromisser vi kan inngå.

Alternativt vil vi fortsette å drive en sosial kontrakt, som rent faktisk ikke tar hensyn til alle relevante interesser i Leviatanens kompromisser. I så fall virker det kun som et spørsmål om tid, før de tapende parter erkjenner sin situasjon, og bestemmer seg for å bryte kontrakten.