Det moderne mennesket henger igjen på mors bryst

Menneskets beste venn har fått en konkurrent. I løpet av de siste femten år har det nemlig manifestert seg en rival så forførende at den i tillegg til å være en følgesvenn for livet, også for noen har blitt livet selv. Vi snakker selvfølgelig om den teknologiske nyvinningen smarttelefon.

Enkelt sagt kan meningen med livet defineres som menneskets søken etter belønning gjennom utløsning av lykkehormoner i hjernen. De fire store i denne sammenheng kalles dopamin, serotonin, oxytocin, og endorfin. Disse kan utløses som resultat av ulike hendelser, som måltider, relasjoner, rus og trening; smarttelefonen og sosiale medier er intet unntak.

For hver tommel opp, hvert hjerte, og hver melding mottatt, blir vi midlertidig tilfredsstilt i korte blaff, før hungeren etter neste tilbakemelding hurtig gjenoppstår. Og sulten vokser eksponentielt.

Livets bane kan slik forvandles til det reneste Sisyfos’ prosjekt; en repetitiv eksistens uten dypere mål eller mening, annet enn å skaffe neste «fix» i form av «like», «hjerte» og «melding mottatt». Dette er avhengighetens ubarmhjertige psykologi.

For fullt ut å forklare telefonens hypnotiske effekt trenger vi likevel å gå dypere enn som så. Vi trekker på psykoanalysens grunnlegger Sigmund Freuds arv og postulerer følgende hypotese: Dypt begravet i den voksnes sinn eksisterer en fortidig lengsel etter å sutte på mors beroligende bryst.

Forklaringen ligger i den unike funksjonen som brystet representerer for menneskebarnet. Ved barnets tilgang til brystet forsvinner nemlig all kjedsomhet, smerte og spenning, og det er kun væren i mors trygge og varme favn som gjelder. Gjennom overgivelsen til mor beskyttes barnet fra egen indre forestillingsverden, som er farget av den frustrasjon som tilhører total hjelpeløshet. Tapet av brystet ved ammeslutt representerer barnets første steg mot selvstendiggjøring, og sies å være menneskets største sorg. Iboende i tapet ligger den gryende erkjennelsen av at ansvar for eget liv hviler på egne skuldre.

Smarttelefonen spiller altså på disse ubevisste lengsler etter brystets døyvende effekt, og kan fort bli en livslang følgesvenn hvis eneste funksjon er distraksjon fra de vanskelige og oppdragende øyeblikk. Det er snakk om distraksjon fra den lærdom om livskunsten man egentlig trenger for å fullbyrde sitt unike potensial som voksen, og som kun kan oppnås gjennom den fulle tilstedeværelse i livets mangefasetterte øyeblikk. Implikasjonen er at det finnes konsekvenser ved å klamre seg fast til mors bryst.

Et slikt allestedsnærværende bryst, som alltid står parat til å «redde oss» fra det kompliserte ytre og indre landskap, bærer den utilsiktede konsekvens at det hindrer mennesket fra å ta eierskap til livet på godt og vondt. Det å suge seg fast i telefonen når livet utfordrer blir en «quick fix» på mang en forvirrende situasjon, fordi telefonen som brystet på effektivt vis frakobler individet fra den opplevelsen det er å være menneske.

Livets egen magi risikeres gjennom telefonen tapt, i all sin eksistensielle kjedsommelighet, letthet eller uutholdelighet.

Teknologien har potensiale til å bli et kunstig bryst som tar mer enn det gir, og som bærer styrken til å fremmedgjøre individet fra kulturen, fra den andre, og fra seg selv. I psykiatrien snakkes det om en økt opplevelse av meningsløshet og psykiske vansker, spesielt blant de unge.

Kan teknologiseringen av tilværelsen frakoble oss fra livet til den grad at meningen går tapt?