Dyrene som ikke forsvant

Hvert andre år publiserer WWF sin Living Planet Report til massiv omtale i media, der vi kan lese overskrifter som «Verdens dyrebestand stuper: − Det er dramatisk» i VG og «Verre og verre for verdens dyr» i Dagsavisen. NRK kjørte full dekning i alle flater i flere dager og rundet av det hele med to episoder på NRK Ekko uka etter at rapporten ble sluppet.

Men kan det virkelig stemme at to tredjedeler av virveldyrene på kloden er borte?

Nei, for at WWF skal komme til den konklusjonen må de benytte seg av litt statistisk triksing som de har fått massiv kritikk for tidligere, uten at de har korrigert for det i den nye rapporten.

Først kan vi gå tilbake til da WWF slapp sin Living Planet Report i 2014. NRK meldte den gang at verdens dyrebestand var redusert med 52 prosent mellom 1970 og 2010. Nå melder altså WWF at verdens dyrebestand er redusert med 69 prosent mellom 1970 og 2018. Om WWF sine tall stemmer skulle altså nesten 20 prosent av virveldyrene på kloden ha blitt borte på åtte år mellom 2010 og 2018.

Det må bety at utryddingen akselererer, og at vi innen 2030 knapt har noen dyr igjen på kloden. Ingen elg, kråker, løver, bevere, rotter, delfiner. Tomt. Dette høres merkelig ut. Og det syntes også forsker og økolog Brian McGill som påpekte dette i 2020.

Problemet er at modellen WWF og Living Planet Index (LPI) bruker, er veldig sensitiv for store reduksjoner i enkeltpopulasjoner. Hvis kråkebestanden eksempelvis i Åsenfjorden av en eller annen grunn kollapser, mens resten av Norges bestander av kråker er helt lik, vil vi med LPI-modellen få en stor reduksjon i gjennomsnittlig kråkebestand.

Dette er hovedpoenget i en studie publisert i Nature i 2020 (Leung et.al) der forskerne fra McGill University i Canada så på hvordan ekstrem nedgang i små populasjoner var årsaken til mesteparten av nedgangen LPI viser.

Den statistiske modellen (geometrisk gjennomsnitt) LPI bruker, påvirkes veldig av ekstreme utslag i tallmaterialet. Som et eksempel viser Leung til et økosystem der en populasjon er redusert med 99 prosent. Om en annen populasjon har økt 50 ganger i antall, eller 393 populasjoner har økt med en prosent, vil et geometrisk gjennomsnitt vise en reduksjon på 50 prosent.

Når et geometrisk gjennomsnitt viser 50 prosents reduksjon kan det altså tenkes at alle populasjoner i et økosystem er halvert, eller det kan bety at alle populasjoner øker i antall, med unntak av en populasjon som har kollapset helt. For å mene noe som helst vettugt om hvilke tiltak vi skal sette inn eller hva som kan være problemet er det helt avgjørende for oss å finne ut hvilket av disse scenarioene vi har med å gjøre. Men det er ikke WWF spesielt behjelpelig med.

Ved å ta tallene fra LPI og fjerne populasjonene med mest ekstrem nedgang, som utgjorde 2,4 prosent av alle populasjonene i LPI, fant forskerne ved McGill University ut at det har vært en svak økning globalt sett i antall virveldyr. Og når de tok vekk de 2,4 prosentene av populasjoner som har vokst mest, fant de en global nedgang på 71 prosent. Leung skriver at:

«High sensitivity suggests that extreme populations are disproportionately affecting global trend estimates, such that clusters of extreme population decline should be considered explicitly.»

I en annen studie ledet av Dr Gergana Daskalova, Global Change Ecologist ved Universitetet i Edinburgh, tok de utgangspunkt i tallene fra LPI, men brukte en annen metodikk og fant: «the overall trend in the populations part of the Living Planet Index is centered around zero – no net change over time. That means that there are populations decreasing, but equally there are populations that are increasing, and the bulk of them are stable.»

Det er en stor debatt innad i dette fagfeltet om LPI-metodikken og ikke minst hvordan WWF presenterer tallene. For hva i all verden forteller et tall på gjennomsnittlig nedgang oss egentlig? Om vi går tilbake til eksempelet med kråkene i Åsenfjorden, vil ikke et tall på gjennomsnittlig kråkebestand i Norge si noenting om hvor vi skal sette inn tiltak.

Et gjennomsnittstall gjør oss helt blinde for at kråkene et sted er borte og hva i all verden det er som har skjedd der. For å gjøre det enda mindre informativt har altså WWF i tillegg kokt det hele sammen til et gjennomsnitt for alle populasjoner og arter over hele verden.

Dette betyr imidlertid ikke at alt bare er bra med verdens dyrebestander, og som studien til Brian Leung fra 2020 viser, er det registrert veldig stor nedgang i rundt tre prosent av populasjonene. For hver av dem vil det være ulike tiltak og løsninger som må settes inn, og for enkelte populasjoner kan det til og med være for seint.

For noen populasjoner må vi kanskje innse at det ikke er så mye vi kan gjøre. Vi er åtte milliarder mennesker på jorden som alle bør ha tilgang på rent vann, nok mat og energi til å holde oss varme, tørre og trygge. Dette krever arealer, ressurser og fysiske inngrep som vil fortrenge andre dyr og planter på jorda.

Om en populasjon bier lever på en haug der Kina bygger sin neste millionby vil ikke den populasjonen overleve. Men kanskje kan andre populasjoner bier øke i antall et annet sted, da landsbygda tømmes for ekstensive og lavproduktive bønder. Kanskje vil ikke en populasjon mus overleve når cerradoen i Brasil blir til soyaplantasje. Men kanskje billig industriell kylling, muliggjort av billig brasiliansk soya, redder pattedyr fra å ende opp som bushmeat på et lokalt marked i Sør-Afrika.

I stedet for å presentere slike nyanser og avveininger presenterer WWF altså ett stort tabloid dramatisk gjennomsnittstall. Og oppå det klarer de ikke å presentere reelle konkrete løsninger. I stedet sitter assisterende generalsekretær i WWF Norge, Else Hendel, på Dagsnytt 18 og forteller at vi må ha en «systemendring», «forbruke mindre» og «redusere vårt fotavtrykk».

Om vi skal tro WWFs egne tall er det altså bare i underkant av ti år til alle virveldyrene er borte, og de mener det trengs en systemendring? Det er høyst tvilsomt at systemendringer verken vil redde de populasjonene som faktisk er truet, eller hjelpe for de mer enn 95 prosentene av populasjonene som klarer seg relativt bra.

Det vil ikke hjelpe verken min imaginære kollapsede kråkepopulasjon i Åsenfjord eller faktiske populasjoner som sliter, om jeg kjøper færre sko, spiser 20 prosent mindre kjøtt eller får 5 prosent lønnsøkning i år. Det som hjelper, er konkrete spesifikke tiltak for hvert enkelt problem.

For alle de artene vi mennesker har hentet tilbake fra å stå på terskelen til å bli utryddet, har det heller ikke vært «systemendringer» som har vært avgjørende. Vi har identifisert artene og populasjonene med problemer og satt inn tiltak for å løse dem. Ikke kjøpt færre sko.

WWF virker mest opptatt av å bunte sammen problemer og presentere umulige løsninger, heller enn konkret å redde arter og populasjoner med problemer.

PS: Meg bekjent går det helt fint med kråkene i Åsenfjorden. Jeg brukte dem bare som et eksempel, da jeg hadde en veldig dyktig lærer i naturfag på videregående som tok doktorgraden sin på kråker i Åsenfjorden.

Som er noe av det særeste jeg har hørt om.

Les også tilsvaret fra WWF:

Fornektelse får ikke naturkrisen til å forsvinne

DEBATT: Heggdals kritikk mot WWFs Living Planet Report overser de siste tiårenes kunnskap om konsekvensene av naturødeleggelse og nedgang i naturmangfold.

Else Hendel