Hjelp til å tenke

Fra 1989 – 1993 var jeg stortingsrepresentant. Inge Lønning mente at den viktigste stortingsmeldingen som ble fremmet i den perioden, var stortingsmeldingen Om mennesker og bioteknologi (1992- 93).

Den meldingen engasjerte mange, både på og utenfor Stortinget. Jeg var intet unntak. Det var antagelig ingen annen sak jeg arbeidet mer med som stortingsrepresentant i denne perioden. Vi måtte ta stilling i en lang rekke små og store spørsmål, og vi sto i realiteten fritt til å mene det vi ville. Dette ble betraktet som verdispørsmål, der særlig Høyre har tradisjon for å fristille sine representanter. Det var da også stor uenighet innad i Høyres gruppe om mange sentrale spørsmål.

Men selv om vi den gangen tok stilling til mye, var det én ting som etter hvert ble veldig klart: Den medisinsk-teknologiske utviklingen kom ikke til å stoppe. Det ville med tiden bli stadig vanskeligere for politikerne å regulere feltet. Bioteknologi innebærer også veldig mye som er positivt, og det er vanskelig ikke å ta alle teknologiske muligheter i bruk. Strenge reguleringer i Norge ville dessuten ikke være noe vanntett skott mot å få hjelp til ulike former for assistert befruktning og fosterdiagnostikk i andre land.