Å leke Gud: Shelleys Frankenstein for vår tid

Mary Shelley skrev boken Frankenstein en regnfull sommerferie ved Genfersjøen i Sveits i 1816. Boken ble gitt ut 1. januar 1818. Om snaut to uker er det altså 200-årsjubileum – og jubileet finner sted samtidig som vi kanskje er nærmere enn noensinne det frankensteinske eksperimentet: å skape liv.

Frankenstein beskriver hvordan den unge studenten Victor Frankenstein fremstiller et mekanisk menneske eller monstrer, og hva som skjer når dette monstret får et selvstendig liv. Mary Shelley skriver i sitt forord til boken at hun i løpet av sommeren hadde mange diskusjoner med sin mann og den store britiske romantiske dikteren Lord Byron om filosofiske temaer, blant annet om livets opprinnelse og eksperimentene til Erasmus Darwin. Han var farfar til sin mer berømte sønnesønn, Charles, og helt i tråd med teoriene de begge forfektet, var han en meget tidlig talsmann for et tidligere utviklingsstadium av teorien om artenes opprinnelse.

Mary Shelley var romantiker. Hun var opptatt av den mørke siden av naturen, det satanistiske i Faust, men også av det skjønne, det å lengte etter kjærlighet og harmoni. Uhyret sier i boken at alle mennesker hater de elendige, og at han derfor er hatet selv av sin skaper. Monsteret mener at han ikke har gjort noe galt, og at det er hans elendighet eller mangel på lykke og kjærlighet som gjør ham ond. Han er god på bunnen, slik mennesket er godt på bunnen, men fordervet av omstendighetene. Her ser vi en påvirkning fra Rousseau.