Sannelig sier jeg dere… noen av dere

Onsdag 25. september kunne Vårt Land fortelle oss at to av fem bispekandidater ikke ønsker at alle mennesker blir kristne. Passende da at sist søndag – søndag 29. september – handlet evangelieteksten om at Jesus, etter først å ha forklart at «Min tid er ikke kommet», likevel står frem som den Han er, under løvhyttefesten:

Johannesevangeliet kapittel 7, vers 14 til 17:

Det var alt midt i høytiden da Jesus gikk opp på tempelplassen og begynte å undervise. Jødene undret seg og sa: «Hvordan kan han ha slik kunnskap, han som ikke har fått noen opplæring?» Jesus svarte: «Min lære er ikke min, men kommer fra ham som har sendt meg. Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne om læren er av Gud, eller om jeg taler ut fra meg selv.»

Jesu indirekte klargjøring om hvem som har sendt ham, kan tjene som en påminnelse til bispekandidater som ikke vil svare ja på spørsmålet om alle mennesker bør bli kristne.

For Jesu lære er ikke kompatibel med at enhver blir salig i sin tro. Snarere tvert imot. Jesus forklarte ikke at hans lære var en av flere farbare veier frem til det gode, det riktige, det salighetsgjørende. Jesus slo fast at veien gikk gjennom Ham, og ingen andre.

Kristen teologi om hvor veien går, står selvsagt ikke i motstrid til den verdslige verdens viktige betoning av religionsfrihet. Det er religionsfriheten som hylles når kongen selv, Fredrik den store av Preussen i 1740 skribler på en spaltekommentar i en større tekst rettet til kongen: «Jeder soll nach seiner Façon selig werden» – enhver bli salig i sin tro.

Det saken gjaldt i 1740 var spørsmål om hvorvidt skoler for barn av romersk-katolske soldater skulle stenges og barna sendes til evangelisk-lutherske skoler i Preussen. Fredrik den store skrev med egen hånd religionsfrihetens prinsipp inn i denne saken.

Religionsfriheten – trosfriheten – er et uhyre viktig politisk prinsipp. Ja, en menneskerettighet. Men religionsfrihet har aldri betydd plikt til å tro like mye på alle religioner, pålegg om å like alle trosretninger like godt – eventuelt like lite godt, eller forbud mot å frembære sin religions lære som den sanne og riktige for en forsamling av helt annerledes troende.

Sist jeg sjekket gjorde Jesus det klart at ingen kom til Himmelen uten gjennom ham. Sist jeg sjekket påla Jesus oss å misjonere. Og sist jeg sjekket var det slik at min kirke mener at troen på at Jesus ved sin død på korset tok på seg alle våre synder, slik at vi alle kunne bli frelst ved vår tro – og tro alene – er det helt sentrale i den evangelisk-lutherske tradisjon min kirke står i.

Nært koblet til dette står selvfølgelig misjonsbefalingen, som en naturlig oppfølging av at man ønsker at ens medmennesker skal få ta del i samme frelse som en selv. Å tro på den ene vei til sann frelse og samtidig ikke ønske at ens neste skal få ta del i denne frelsen, fremstår for meg som en grusom beksvart egoisme.

Men nå lærer jeg at to av fem bispekandidater i Oslo ikke ønsker at alle mennesker skal bli kristne!

Det er faktisk oppsiktsvekkende. Det ville være interessant å høre den teologiske begrunnelsen for et ståsted om at Jesu budskap ikke er ment for oss alle, men kun er ment for noen av oss.

La følgende være sagt fra min side: Rent politisk er jeg av den mening at det er uhyre vesentlig å utvise respekt og å være ydmyk overfor annen tro og religion enn den kristne. Jeg mener videre det er rimelig lett å se at det er viktige fellesnevnere og felles verdifundament i mange religioner, særlig de tre som har Abraham felles. Tross fellesnevnere greier ikke realpolitikeren i meg å se noen nær eller ganske-nær horisont hvor alle klodens mennesker bekjenner seg til kristendommen. Ja, realpolitikeren i meg skimter ikke en gang en slik horisont langt der i det fjerne.

Dette politiske ståsted greier jeg fint å kombinere med at jeg som kristen selvsagt ønsker og håper alle mennesker tar til seg Jesu ord.

At det er uendelig langt frem dit og at overivrig misjonering kan virke mot sin hensikt, er i sin tur en annen sak. Og jeg kan altså kjenne på usikkerhet om det virkelig er slik at alle kan eller skal bli kristne. Like fullt er det, og må det være, en kristen selvfølgelighet å ønske at så skjer!

Derfor: Enn så lenge vil jeg at min kirke holder seg med biskoper som ønsker at alle våre medmennesker får høre om og tar til seg ordene fra Han som kom til oss og døde for oss.

Det virker veldig lite raust med en biskop som mener frelsen bare er for noen utvalgte, og at det ikke er så farlig om alle får være med.

Avslutningsvis vil jeg vise til at de to bispekandidatene som ikke svarer «ja» på spørsmålet om de ønsker at alle blir kristne, gir høyst ulik begrunnelse. Sunniva Gylvers begrunnelse er til å forstå. Til henne er dog mitt råd: Gylver kunne – slik jeg tolker henne – svart «ja» på spørsmålet, og dernest avgitt nesten den samme stemmeforklaring som hun gav etter sitt «nei».

Til bispekandidat Sturla Stålsetts begrunnelse har jeg vanskeligere for å gi råd. Han virker være litt brydd over å være «kristen». Han mener evangeliet er godt for alle og retter seg til alle. Han vil bare ikke at alle dermed skal bli «kristne»: Det er mulig Stålsett altså hadde svart «ja» om spørsmålet hadde vært: «Ønsker du at alle mennesker holder evangelienes budskap for sant og riktig?» eller «Ønsker du at alle mennesker ble Jesus-tilhengere?». Er så tilfelle, har for så vidt meg bekjent Stålsett tørr teologisk grunn under sine føtter. Men han står foran tidenes rebrandingsjobb!