KrF tilbake i manesjen

Alt var liksom tilbake til normalen da KrF lanserte sin egen «stortingsmelding» om norsk utviklingspolitikk. Episenter og primus motor, Hilde Frafjord Johnson, ledet pressekonferansen med stødig hånd og var på fornavn med de fleste, vaflene var servert, og første spørsmål fra salen omhandlet selvsagt den såkalte informasjonsstøtten. Et øyeblikk var det som om rødgrønn og blåblå regjering aldri hadde hendt, og salen var i ferd med å bryte ut i «Kumbaya my lord».

Men verden har endret seg siden KrF sist satt med regjeringsmakt, og KrF har endret seg med den. I alle fall en god del.

Norges avtrykk i verden

KrF har forsøkt seg på en bred prosess og samlet opp mye god og fornuftig utviklingspolitikk. Norges politikk skal bli mer «samstemt for utvikling» ved bedre samordning og rapportering mellom de politiske institusjonene: regjeringen skal i større grad rapportere til Stortinget om konsekvensene av politikken den fører, departementenes samordning skal styrkes, og det skal innføres en ny instruks som på forhånd utreder følgene norsk politikk har for fattige land. Kort sagt skal Norges samlede avtrykk i verden registreres, måles og justeres til det beste for utvikling.

KrF vektlegger både skatt, handel og investeringer tungt, og deler slik sett sittende regjerings betoning av faktorer utenfor bistanden som avgjørende for utvikling og vekst. Så og si alle forslagene i investeringskapittelet omhandler oljefondet eller Norfund og etterlater liten tvil om hva KrF egentlig mener med «investeringer» på norsk.