Rødt og SV har rett om stortingslønnen

Så er det kommet til den tiden på året da stortingspolitikerne bevilger seg selv en klekkelig lønnsøkning, mens SV (og nå også Rødt) protesterer og ber om lønnsfrys. Denne gangen er det snakk om 31 534 kroner i påplussing, slik at representantene nå tjener omtrent en million, i tillegg til frynsegoder som gratis telefon, ukentlige hjemreiser og en møblert leilighet i Oslo.

Jeg sympatiserer med Rødt og SV i denne saken. Både fordi stortingslønnen ligger på et svimlende beløp for oss som i beste fall tjener gjennomsnittlig, fordi det minner om sløsing med skattepengene og fordi det lukter bananrepublikk av politikere som sitter og gir seg selv fete lønnspåslag. De skal være folkets tjenere, ikke dets herrer. På verdensbasis er det antakelig slik at jo mer lukrativt det er å være politiker, desto mindre velfungerende er samfunnet. Norge ligger nær bunnen på lister over politikerlønn som funksjon av BNP per innbygger. Alt tyder på at det er et gode, som vi derfor bør bevare.

Øker ikke

Samtidig er det ikke slik at stortingslønnen øker i forhold til en gjennomsnittlig lønn i Norge. En tabell på Stortingets hjemmesider viser at den var 520 000 kroner i 2001. En gjennomsnittlig årslønn var da på 290 100 kroner, altså snaut 56 prosent av stortingslønnen. I 2018 var en gjennomsnittlig årslønn 57,2 prosent av en stortingslønn. Går man enda lenger tilbake, ser det først litt annerledes ut. I 1991 var en gjennomsnittslønn cirka 70 prosent av en stortingslønn (Her sammenligner jeg et tall fra et gammelt avisoppslag med gjennomsnittlig lønn det året). I 1985, på den tiden da Norge vel hadde den laveste økonomiske ulikhet som noen gang er registrert i et samfunn med markedsøkonomi, var den imidlertid nærmere dagens nivå. Da tjente en gjennomsnittlig nordmann 58 prosent av hva en stortingsrepresentant gjorde. Hvis vi holder oss til de siste 35 årene, har stortingslønnen altså vært lavere, men stort sett ikke avveket veldig fra nivået som den relativt sett har i dag.

Fra høyresiden hører vi imidlertid ofte at den burde være høyere. Teorien er at flinke folk i næringslivet ville meldt seg til tjeneste i politikken dersom det lot seg kombinere med en tilværelse blant det lille mindretallet som tjener over en million kroner i året. Det ville på sitt vis bidra med større bredde i bakgrunn. Politikerne våre rekrutteres jo fra en stadig smalere gruppe. Det partipolitiske engasjementet falt drastisk på 80- og 90-tallet, men likevel har vi fått stadig flere yrkespolitikere.