Smittevern vs. rettigheter

Mange har reagert på de store Black Lives Matter-demonstrasjonene i flere norske byer den siste tida. Hvis de selv har måttet gi avkall på så mye i kampen mot covid-19, hvordan kan da disse egoistene skape en slik høyrisikosituasjon? Jeg forstår frustrasjonen, men mener likevel det var riktig ikke å stanse demonstrasjonene.

Vi har måttet forsake noen av våre demokratiske rettigheter i kampen mot moderne tids mest alvorlige pandemi. Noen har vi kunnet beholde, som ytringsfriheten, andre har vi i fellesskap gitt avkall på i en periode for fellesskapets beste, som forsamlingsfriheten.

Det er ikke lett å si hvilke av disse liberale rettighetene som er viktigst. Sammen danner de uansett et velfungerende demokrati, og det skal sitte veldig langt inne å gi avkall på disse. Når vi nå sakte går tilbake til en slags normalsituasjon, må vi også raskt gjenetablere rettigheter vi har satt på vent de siste ukene.

Likevel er det viktig å understreke at smittevernreglene fortsatt gjelder. Det er fortsatt nødvendig å ha god hygiene, holde avstand, jobbe hjemmefra som hovedregel og følge karantenereglene. At noen følte at det var nødvendig å gjøre unntak i disse reglene for å utøve en sentral demokratisk rettighet betyr ikke at vi andre også kan slappe av, men at vi andre må dra mer av lasset. Det tror vi at vi tåler.

Lav smitterisiko under demonstrasjonen

Det er få smittede i de store byene nå. Oslo, som har vært episenteret for epidemien her til lands, har kanskje så lite som 15 smittede per 100 000. Det vil si at dersom alle som er smitta oppfører seg helt likt som alle som ikke er smitta, så ville det vært 1 eller 2 smitteførende på demonstrasjonene. Men det er ikke rimelig å anta at smitteførende nå oppfører seg likt som friske, for systemene våre fungerer godt nå. I utgangspunktet er bare 1 smitteførende nok til å skape såkalte «superspreder»-hendelser og få nye utbrudd, men sannsynligheten er veldig lav. Det kan skje, men sannsynligheten er lav.

Viruset oppstår nemlig ikke av seg selv dersom mange nok mennesker samles. Viruset må være tilstede i forsamlingen. Noen må ta det med dit.

På Facebook har enkelte også sagt, trolig i sinne og ikke så veldig seriøst, at de nå ikke gidder å følge smittevernreglene. Hvis ikke andre dukker opp til dugnaden, så drar også de hjem. Det er dessverre ikke sånn denne kampen mot viruset kan føres. Hvis det blir svikt i ett eller to ledd, så må de andre leddene bli ekstra sterke.

Det ble helt riktig skapt en situasjon i Oslo som hadde mange ganger høyere risiko for utbrudd enn å se en film i leiligheten sin, men risikoen var fortsatt lav. De som demonstrerer er ofte bevisste folk som helt sikkert har tatt dette med i betraktningen da de bestemte seg for å demonstrere. Demonstrasjonene kan ha vært en kalkulert risiko. Det er ikke sikkert at de hadde vurdert likt den 13. mars – det er ikke sikkert at jeg hadde gjort det heller. Jeg håper og tror at de som deltok i demonstrasjonene vil ta forholdsregler de kommende dagene, for eksempel ved selvpålagt karantene.

Like forhold må behandles likt

Noen har også påpekt at temaet for demonstrasjonene ikke er viktig nok til å rettferdiggjøre et så eklatant brudd på smittevernreglene. Rasistisk politivold i USA og «Black Lives Matter» er jo noe som angår det amerikanske samfunnet? Det er en grunn til at dette historiske, amerikanske oppgjøret med den systemiske rasismen de har i sitt samfunn har spredd seg til andre land i den vestlige sivilisasjonen. Bilder fra demonstrasjonene viser en stor andel minoritetspersoner. Også i Norge har vi dype problemer med rasisme, og vi forstår behovet mange har for å samles og reise seg mot dette.

Noen har også sammenlignet demonstrasjonene med hytteforbudet, som også mange var misfornøyde med. Først må jeg få si at det å dra på hytta ikke er en sentral demokratisk rettighet. Bevegelsesfriheten og eiendomsretten, derimot, kan kanskje være det. Likevel gjelder samme poenget. Dette er kanskje ikke så viktig for demokratiet at det ikke kan vente litt? Sentralt i vår nye normalsituasjon må det være at ulike forhold behandles ulikt.

Betyr det dermed at kun demonstrasjoner vi er enige i bør få lov? Nei, selvfølgelig ikke. Men deltakerne må vurdere om det er viktig nok. Det går for eksempel av å være misfornøyde med kommunens nye slagord, men demonstrasjonen mot dette kan kanskje legges til etter pandemien. Jeg noterer meg at SIAN har valgt å avholde en demonstrasjon på Mortensrud 20. juni, og jeg regner med at Jon Helgheim og Per-Willy Amundsen tar kontakt med dem i forkant for å fraråde dette. Like forhold må behandles likt.

Smittevern trumfer ikke demokrati

For at vi skal kunne ha et fungerende demokrati, så må også sentrale demokratiske rettigheter være reelle. Det innebærer at folk må kunne demonstrere i gatene, også når myndighetene helst skulle sett at de lot være. Politiadvokat Kai Spurkland argumenterer i Aftenposten nettopp for at retten til å demonstrere på denne måten står over de nye smittevernreglene.

Det har vært sårt for mange å måtte avlyse brylluper og begravelser, og det er mange som har ofra både inntekter og store hendelser i livet for å stanse det nye koronaviruset. Men en ting vi aldri kan ofre er demokratiet vårt. I Norge har vi sagt nei til å stanse pandemien gjennom utstrakt overvåkning og portforbud og andre store innskrenkninger i demokratiet, og vi har heldigvis klart å løse det på vår måte.

Nå må vi finne tilbake til en normalsituasjon som fungerer på sikt, der vi tar hensyn til både smitterisiko, livskvalitet og rettigheter. Vi må lære oss å leve med risikoen. Jeg tror at den beste veien til vår nye normalsituasjon er å senke skuldra litt, være rause med hverandre og finne ut av det sammen.