Debatten om rasisme bør ikke styres av selvforakt

Jeg har gått i demonstrasjonstog én gang i hele mitt førtifemårige liv, vinteren 2001. Vi var mange som gikk for å minnes Benjamin Hermansen. Han ble drept av to nynazister på Holmlia i Oslo, og vi ønsket å markere vår avsky mot rasisme og nynazisme. Jeg har ofte tenkt på det etterpå, at det ikke er mange forhold jeg tror jeg er villig til å gå demonstrasjonstog for, annet enn nettopp dette: Rasisme og gruppebasert diskriminering. Fenomenet er så avskyelig og umenneskeliggjørende at det rett og slett vekker den dypeste form for uro i meg som jeg kan kjenne.

Men hva er det som gjør at en verdensomspennende aksjon mot rasisme så raskt har endt opp med å bli til en diskusjon om statuer og gatenavn? Normalt ville jeg trolig vært med i demonstrasjonene sist uke dersom smittevernhensynene tilsa det, men hva ville jeg egentlig demonstrert mot? Rasisme og rasistisk motivert politivold?

Mitt inntrykk av Norge er at det er høy tillit i befolkningen til politiet nettopp fordi vårt politi er kompetente og tillitsskapende, og behandler folk likeverdig. Det er altså ikke et norsk fenomen eller problem vi markerer avstand mot, men noe som skjedde i Minneapolis i USA, hvor George Floyd døde under det som var en brutal pågripelse. Pågripelsen minner oss på at politiet i USA opp gjennom historien har hatt en broket relasjon til den svarte minoriteten i landet. Den minner oss også på hva som i verste fall kan skje i kontakt med voldsmonopolet. Men er situasjonen overførbar til norske forhold?